Foto: Terje Dokken



Om du var en som likte metallmusikk på 2000-tallet og hadde tilgang på PlayStation 2 er sjansen stor for at du har prøvd deg på DragonForce sin ikoniske låt “Through the Fire and Flames” på Guitar Hero III. Sangen som først satte dem på kartet i 2006 har vokst til å bli en av metallmusikkens mest ikoniske låter. Gjennom sin over 20 år lange karriere har bandet blitt å anse som en av de største navnene innen Power Metal, og med sin singulære videospill-inspirerte musikk har gitarheltene skjært ut sitt eget hjørne i metallmusikkens verden.

Syv år har gått siden DragonForce sist spilte i Norge. Londonbandet er i år aktuelle med albumet Warp Speed Warriors som slippes 15. mars, og inntar en stappfull Sentrum Scene for en energisk kveld med virtuosistiske gitarsoloer, ellevill allsang og retro videospill nostalgi.

Om DragonForce er hovedattraksjonen for alle i publikum denne kvelden er nå ikke like sikkert. Denne gangen tar de nemlig med seg svenske Amaranthe som medheadlinere for kvelden, samt moldovske Infected Rain som oppvarming. Turnéen kan tenkes å være en litt snodig sammensetning av headlinere da det ikke nødvendigvis er én-til-én overlapp mellom fanskaren til de to bandene, og det er lett å se hvem som er her for å se hva utover i publikum.

Dette er derimot et publikum som kan å sette pris på god musikk hvor hen de hører det. Da hele fanskaren bryter ut i allsang til Queens “I Want To Break Free” i pausen, er det tydelig at samtlige er her for å kose seg. Stemningen er god gjennom hele kvelden, og både DragonForce og Amaranthe leverer konserter som enhver metalfan kan sette pris på.


Foto: Terje Dokken


Etter et tungt og energisk sett fra langhårede Infected Rain, er scenen rigget klar for DragonForce. Scenen drypper av elektronisk 80-talls nostalgi, med arkademaskiner som spiller av klassiske retrospill og LED-skjermer utkledd som CRT TV-er. Bandet inntar scenen til hovedtemaet fra Tron: Legacy ikledd shutter shades og blått strobelys. Tonen er satt for det som skal bli en nostalgisk og livlig reise gjennom ild og flammer på Sentrum Scene.

Konserten åpnes sterkt med den nesten åtte minutter lange “Revolution Deathsquad”, en energisk og fargerik låt som ser DragonForce gjøre det de kan aller best. Gitarist Herman Li er noe slepphendt på plekteret og bommer på et kritisk øyeblikk i sangen, men han og medgitarist Sam Totman klarer likevel å imponere med voldsom fart og sjarmerende koreografi gjennom den nesten fire minutter lange soloen. Vokalist Marc Hudson triumferer med kommanderende vokal, og hele bandet bidrar med mektig flerstemt koring på refrengene. En spenstig start på kvelden.

Energien fortsetter videre inn i heroiske “Cry Thunder”, et maskerende nummer med pirataktige rytmer og majestetiske melodier. Sangen er en fanfavoritt, og både band og publikum roper sterkt med på refrenget mens de gynger i takt til musikken. Vi blir servert nok en imponerende solo hvor Totman bidrar med en tredje hånd på Herman Lis gitar, som er nøyaktig den type showmanship man ønsker å se på en Power Metal konsert. Herman prøver å få i gang en armvinking på det noe roligere midtpartiet, som føles helt feil til denne type låt men som noen likevel blir med på.


Foto: Terje Dokken


Videospill-tematikken blir ytterligere i fokus når den nye låta “Power of the Triforce” står for tur. Sangen er inspirert av spillserien The Legend of Zelda, og Marc Hudson introduserer låta ved å ramse opp samtlige Zeldaspill gjennom tidene og presiserer at den er inspirert av tredje spill i serien, A Link to the Past. Publikum responderer sterkt til gamingpraten, og får i tillegg hygge seg med å kaste rundt på en gigantisk hønebamse i sterk referanse til spillserien. Låta tar derimot et baksete til alt annet som foregår både på scenen og i publikum, men er ikke noe nedtur av den grunn.

Episke “Storm of the Wastelands” blir en godbit for eldre tilhengere av bandet. Tredjegitarist Bill Wilkins er tydelig en av dem, som hittil har smilt fra øre til øre gjennom hele konserten. Utenom fansen på første rad er han den i rommet som er mest glad for å være der. Her får han også vise frem sine egne gitarevner, og leverer det som klart er en av de beste soloene for kvelden.

Vi blir så tatt med inn i Skyrims verden på låta “The Last Dragonborn”. Publikum jubler igjen for spillreferansene, og Marc Hudson får virkelig vist frem vokalevnene her. Utenom det er låta en av de mindre minneverdige opptredene i løpet av kvelden, og man kjenner litt på at bandet som spiller hundrevis av noter i minuttet også kan oppleves litt one note i lengden.

Ting trappes opp betraktelig på den forrykende “Fury of the Storm”, som blir en av konsertens klare høydepunkt. Det voldsomme tempoet slår deg rett i trynet fra første note, og bandet trer inn i tolvte gir på det som er en av deres sterkeste sanger både melodisk og komposisjonelt. Alle fire gitarspillere blir med på å spille overhåndsgitar på soloen, og fansen bryter ut i en DragonForce-chant når sangen er i mål.


Foto: Terje Dokken


Bandet tar deretter en kalkulert sving til det som blir den rareste strekningen med låter for kvelden. De hardeste metalheadsene i publikum stønner godt da vokalisten annonserer låta “Doomsday Party”, og debuterer det de kaller Disco Metal for første gang på norsk scene. For mange er Power metal allerede å tøye strikken for hva som kan kalles ordntli' metall, og når dette da fusjoneres med en av de mest notorisk hatede sjangrene gjennom tidene grenser det til blasfemi i metallens verden. For de som tar seg selv litt mindre seriøst så treffer låta overraskende godt, og er mye sterkere enn på plate. DragonForce kan å ha det gøy, og med diskokuler og dansebeat fra scenen blir de fleste i publikum med på moroa.

“Doomsday Party” gir så vei for to cover-låter, og det som vokalisten kaller en hyllest til kvinnene i publikum. Det er naturlig å stusse litt på å inkludere to coversanger i et ti sanger langt sett, men for de av dere som er kjent med DragonForce sine tidligere covere så er dette bare noe å glede seg over. Først ut er Celine Dions “My Heart Will Go On”, en versjon som er så urovekkende catchy at selv de mest hardbarka metalheadsene ser seg nødt til å synge med. Dette er også trolig første og siste gang man ser circle pit til akkurat denne låta på norsk scene.

Videre får vi høre Taylor Swifts “Wildest Dreams”, som også er en av singlene fra det nye albumet. DragonForce klarer også å gjøre den låta til sin egen, og hadde man ikke visst bedre kunne dette like så greit vært en av deres originaler. Dessverre fenger ikke sangen like mye som tidligere covere, og blir litt for mye av det gode. Mest av alt sier det noe om Taylor Swifts overveldende nærvær i moderne popkultur at selv en metallkonsert på Sentrum Scene ikke engang slipper unna.


Foto: Terje Dokken


Konserten avsluttes med det vi alle har gledet oss til, nemlig den ikoniske “Through the Fire and Flames”. For både publikum og DragonForce er det ingen tvil om at dette er bandets sterkeste låt, og selv de mest moderate fansene hopper rundt og synger lidenskapelig med på hver linje. Herman Li og Totman får det til å se lekende lett ut gjennom de elleville soloene, og underholder sterkt med artig koreografi og triksing på gitar. Et unektelig høydepunkt som ikke helt klarer å nå opp til energien på “Fury of the Storm”, men en verdig avrunding på settet vel så det.

Kvelden går så videre til Amaranthe, som raste gjennom et drøyt timelangt sett med smittsom energi og et sterkt elektronisk infusert lydbilde. Bandets gentrifiserte, men særdeles unike sammensmelting av pop og metall gjør seg veldig godt live, og med sine tre vokalister leverte de et underholdende sett og en variert dose metall i mange sjangere. Trommis Morten Løwe Sørensen stjeler mye av showet, et absolutt maskineri av en trommeslager som klarer å levere akkurat det som trengs til hver sang som spilles.


Foto: Terje Dokken


Publikum er i stor ekstase for mesteparten av konserten, og bryter ut i moshpits på flere av låtene. Spesielt “Digital World”, “Damnation Flame” og den tunge “Boom!1” skapte mye leven og gjorde inntrykk. Publikum tyr til ny Queen allsang før låta “That Song”, noe bandet spiller godt med på. Svenskene runder av en sterk encore med hitten “Drop Dead Cynical” før de takker for kvelden.

Både DragonForce og Amaranthe leverer lekende og energifulle konserter hvor det er mye å glede seg over. For moderate fans av artistene blir ikke høydepunktene ekstremt høye, men nivået holder seg høyt nok til at man alltid setter pris på det som foregår på scenen musikalsk og visuelt. Jeg våger å påstå at de fleste som deltok på konserten onsdag kveld fikk det de kom for.