Alle foto: Hogne Bø Pettersen
– Jeg spilte for over en milliard mennesker under OL-åpningen i London [2012], hvordan kan man overgå det?Det var Mike Oldfield selv som sa dette til meg da jeg intervjuet ham i 2017 i forbindelse med det som ser ut til å bli det aller siste albumet han noensinne ga ut, Return to Ommadawn. Han hadde da svart på mitt spørsmål om han noensinne ville turnere igjen.
Det var likevel de som hadde et håp om at man kunne forvente noen konserter i 2023 i forbindelse med at det var femti år siden debutalbumet hans, Tubular Bells kom ut. Verdens mestselgende instrumentalalbum, med et intro-tema omtrent alle sier «å, den ja!» om du spiller det for dem, og som var grunnlaget for Richard Bransons Virgin-imperium.
Da Mike ga ut Tubular Bells 2 i 1992 hyret han Robin A. Smith inn som arrangør da han gjorde en turne gjennom Europa og USA med det albumet. Samarbeidet har fortsatt siden, så da det ble tydelig at Mike mente alvor da han sa han var pensjonert fikk Smith hans tillatelse til å gjøre en rekke Tubular Bells-konserter selv. Disse har turnert gjennom Europa, med stor suksess, og mandag 4. mars var turen kommet til Oslo Konserthus, selv om vi nå snart er to måneder fra 51-årsdagen for albumets utgivelse.
Det ble en blandet fornøyelse. Selv om det i programmet stod at også mesterverket Ommadawn fra 1975 skulle spilles, så skjedde ikke det. I stedet fikk vi et første sett som bestod av utdrag fra Tubular Bells 2 (veldig bra), noen utdrag fra Oldfields mindre interessante utgivelser på 90-tallet (greit nok) og superhiten Moonlight Shadow fra 1983 og Family Man, fra 1982, som ble en stor USA-hit for Hall & Oates året etter Oldfields utgivelse. De to siste poplåtene (de eneste med tekst under hele konserten) ble framført i slappe versjoner, og lyden var ikke det helt store. Jeg vet ikke hva det er med Moonlight Shadow, selv om den er en tilnærmet genial popperle fungerer den aldri live. Spesielt ikke når vokalister som hiver masse vibrato på stemmen skal synge den, noe som ikke kler låten i det hele tatt. Sangen ble opprinnelig spilt inn ord for ord i studio, så selv originalvokalist Maggie Reilly strever med denne live.
Dette ble etterfulgt av en lang, lang atmosfærisk komposisjon som er skrevet av Robin A. Smith selv. Ikke lignet den på noe Mike Oldfield kunne skrevet, uansett hvor mye den ene av de to gitaristene i ensemblet simulerte hans gitarlyd, og ikke var den så veldig interessant heller. Og det er regelrett ufint å annonsere en hyllestkonsert til en artist, og så begynner du å framføre din egen musikk. Da får du heller holde egne konserter. Her kunne Ommadawn Part 1 kommet i stedet.
Så ble det tjue minutters pause før vi kom til det alle var der for å høre: Tubular Bells. Og det skal Smith ha: Han hadde virkelig laget et nydelig arrangement som de tre perkusjonistene, bassisten, de to gitaristene, vokalisten, cello(?)-spilleren og han selv på piano og keyboards framførte. Det slo meg nok en gang for et fantastisk verk Tubular Bells er og det ble framført på en måte som virkelig ytte det rettferdighet. Det var ikke noe blåkopi, det var gjort med sine egne vrier, uten at du følte at de fremmedgjorde musikken på noen som helst måte.
Det kledde spesielt å få kvinnevokalen både på toppen, og inne i miksen, spesielt på de mest stemningsfulle punktene. En annen strålende vri var strykeinstrumentet som spilte hovedmelodien toppen i sluttsatsen av Part 2. Det var gåsehud og nesten tårer i øynene. Nevnes må også gitaristene, som begge la sin egen spillestil inne i Oldfields karakteristiske gitarlyd gjennom hele konserten.
Det ble gjort noen forsøk på å få publikum til å klappe med, men enten hadde de gråhårede mannfolkene som dominerte publikum for mye gikt i armene, eller så var bare publikum slappe. For det var ikke før på slutten av Part 2, hvor de satte i gang med Sailor’s Horn Pipe at publikum ble ordentlig med på klappingen. Bandet kunne etter det forlate scenen til stående trampeklapp og det var nesten så man kunne tilgi første settet etter dette.
Flere av musikerne på scenen så ikke ut som de kunne vært påtenkt en gang da verket opprinnelig ble skrevet, og selv om jeg har vitset med snittalderen blant publikum var det gledelig mange unge ansikt å se. Ved siden av meg hadde jeg et kjærestepar i begynnelsen av tjueårene, og han hadde, som meg, Ommadawn som favoritt. Det er håp for ungdommen! Og dette viser også at alle de som den gang da påstod at Oldfields musikk vil stå seg som klassikere i framtiden fikk rett.
