Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

New Jersey-rockerne i The Gaslight Anthem slapp i fjor sitt sjette studioalbum, History Books, etter en nesten ti år lang av-og-på-pause som band. I går kveld spilte de for et tettpakket Sentrum Scene, etter en enda lenger Oslo-pause!

Etter et strålende og hardtslående support-sett av Emily Wolfe, gikk Brian Fallon & co på scenen med en helt annen energi enn da de spilte i Norge sist. Da var de utbrente, desillusjonerte og hadde liten tro på hverken platebransjen eller en videre musikkariere. Men da de kjørte i gang konserten med "Spider Bites" fra nettopp History Books, var scenen full a brede og fornøyde glis, og et band som hadde en helt annen innstilling og selvtillit enn for ti år siden.

Det som fulgte, ble for mange en regelrett nostalgitripp, selv med de ispedte nye låtene fra History Books. "Spider Bites" ble umiddelbart fulgt opp med "Handwritten" fra albumet med samme navn, og "Old White Lincoln" fra The ’59 Sound, til fullt driv på scena og allsang fra publikum. Fallon, som av og til benyttet anledningen til å spøke og sprudle og snakke med publikum mellom låtene, har en stemme som er totalt ujålete. Nesten som om han hele tiden er i ferd med å miste den. Men stikk i strid med dette ble vokalen sterkere jo lenger ut i konserten vi kom. Det er overhodet ikke stor vokalkunst, det er småfalskt til tider, men med denne typen musikk føles det av en eller annen grunn som stor sjarm isteden. Det er akkurat nøyaktig så skranglete som det skal være.

Men det er tydlig at de drivende rockelåtene, fulle av gitarer, riff og tempo, er Gaslight Anthems sterkeste kort. Når balladene dukket opp dabbet energien påtagelig av på Sentrum Scene, og folk brukte anledningen til å ta seg en tur i baren eller på do. Når bandet så dro til med en skikkelig rockelåt igjen steg temperaturen merkbart flere grader i hele det allerede varme lokalet.

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

"History Books" - nødvendigvis uten gjesteopptreden fra The Boss (Bruce Springsteen), "The Patient Ferris Wheel" og strålende "Biloxi Parrish" var blant høydepunktene i en konsert som på sitt aller beste var en skikkelig oppvisning i god gammeldags New Jersey-rock.

En av de få tingene som trakk litt ned var at guttene, mellom låtene, ofte tok litt for lange pauser som hverken ble fylt av klimpring på gitarer eller keyboard, snakking med publikum, eller med lys for den saks skyld. Guttene snudde seg med ryggen mot publikum, drakk vann, stemte instrumentene, eller bare ventet på hverandre, alt i vanlig romlys, gjerne opp til 30-45 sekunder av gangen. Hver gang, tok det livet av stemningen de hadde bygget opp i forrige låt. Det tok dem ikke lang tid etter å ha satt i gang en ny låt før stemningen igjen var tilbake, men det ble ikke en eneste lang festkonsert med gjennomgående høy energi blant publikum, det ble til tider veldig av og på - og av og på - og av og på igien.

Men til tross for dette var publikum storfornøyde med konserten de fikk levert av et tilsynelatende like fornøyd band, og da de - etter å ha slått seg løs med introen til Metallicas "Sad But True" - avsluttet konserten med en hitparade hvor vi fikk hitlåtene "American Slang", "45", "The ’59 Sound" og "Backseat" back-to-back var det svært full allsang på Sentrum Scene før et lykkelig publikum vandret ut i Oslonatten igjen.