Foto: Alyssa Nilsen
Det norske popfenomenet som tok verden med storm tilbake i 2015 med populære «Running with the wolves» og det påfølgende debutalbumet All my demons greeting me as a friend , er tilbake på hjemmebane med en aldri så liten Norges-turne. Og gud er vi alle sammen glade for å ha henne tilbake.
Første gang undertegnede fikk lov å oppleve magien som er Aurora Aksnes var det foran et knippe publikum som nylig debutert artist. Nå etter nesten ti år, med et massivt musikalsk bibliotek i baklomma og utsolgte stadioner på tvers av alle verdens kontinenter er 27-åringen fortsatt den samme unike jenta med den kraftfulle og særegne stemmen, like ydmyk og takknemlig for å være her da som nå. Hun visste alltid og vet fortsatt akkurat hva hun vil servere musikalsk, og denne standhaftigheten i sitt egne absurde, herlige og magiske selv er nok en stor del av det som har gitt henne følgerskaren hun har bygget seg opp. Og til denne massive følgerskaren gir hun alt, og det er til å bli lamslått av igjen og igjen.
Foto: Alyssa Nilsen
Kvelden sparker i gang, etter herlig oppvarming av Auroras korist Amalie Holt Kleive som definitivt er et navn å følge med på forresten, med «The River» fra A different kind of human - Step 2 som kom ut i 2019. En pangsstart som setter den dansbare tonen for kvelden, etterfulgt av en kort fortelling om da hun spilte død på naboens trapp for å håpe på at de tok henne med inn slik at hun fikk se innsiden av huset deres. En av flere av kveldens “pauseinnslag” hvor Aurora bare er sitt helt unike selv, til et lattermildt, dedikert og fullt hengivent publikum som lett fortaper seg i rarheten. Det er krydderet som gjør Aurora til den artisten hun er, at hun er fullt og helt seg selv hele tiden uten unnskyldninger. Noe vi alle kunne trengt å lære av.
Videre får vi servert «Your blood», «Heathens», «Blood in the wine» og «Exhale Inhale». Hennes eteriske blanding av folk og elektropop bringer fram en slags urhet i henne. En naturkraft som oser ut av Aurora i dansen, i sangen, i alt hun gjør, og som er umulig å ikke bli grepet av som tilskuer. Musikk eksisterer tross alt for å bevege oss. For å røre noe dypt inne i hjerterota, og la kroppen gi seg hen. Og det finnes få bedre eksempler på dette enn skattekista som er Aurora.
På «Runaway» får vi kveldens første smak på full allsang, hvor publikum fungerer som flere hundre ekstra korister der sangen brer seg som en bølge utover en utsolgt Sentrum Scene. Dette gjentas når «Running with the wolves» kommer en stund etterpå. For å igjen beskrive hvor dedikert publikummet på Sentrum Scene er i kveld kan det nevnes at jeg sjeldent har opplevd et så knuskstille publikum under pauser og rolige ballader i en utsolgt sal. Det at Aurora får nordmenn til å faktisk følge med på konsert burde si nok om respekten hun krever og fullt fortjener utifra det hun leverer på scenen.
Foto: Alyssa Nilsen
Energien hun løpte ut på scenen med litt over klokka ni holder fullt ut, og nesten kanskje øker en smule, i løpet av den litt over en og en halv times lange konserten. Såpass mye gir hun at hun til og med må be publikum om et ekstra hårstrikk for å fikse toppen så puppene ikke faller ut av all dansingen.
Etter et maktspill og et “fuck you” til verden slik den er i dag, som er en underliggende gjenganger i både musikken hennes og kvelden hvor hun ber på sine knær om å stoppe krigen i Gaza og oljeboringen i norskekysten for å nevne eksempler, avslutter hun kvelden med «Cure for me» til full dans og kjærlighet. Og til publikums store glede, selvfølgelig etterfulgt av encore med nyslupne «Some type of skin» og «Giving in to the love» fra albumet The gods we can touch fra 2022. En mektig avslutning av en mektig kvinne på et maktspill av en kveld. Popdronningen Aurora er og vil alltid virkelig være en av Norges fremste musikkskatter, og det er vi hjertelig takknemlige for.
