Foto: Anne-Marie Forker
I år markeres det 30 år siden Jack Black og Kyle Gass først slo sammen rompene sine og formet Tenacious D. Rockeduoen kjent for sine teatralske låter om legendariske rockeband og deres egne forsøk på å bli et av dem, har etterhvert vitset seg til en legendestatus i egen forstand og markert seg som en av tidenes mest velkjente komedieband. På turnéen Spicy Meatball Tour inntar de Oslo for første gang på 5 år, med løfte om et hardt liveshow med pyroteknikk, mektige riff og ellevill humor. Dette er nøyaktig hva fansen ble servert på Spektrum tirsdag kveld.
For de av oss som så konserten i Spektrum i 2019 ble dette et gledelig gjensyn med et band som virkelig var tilbake i form. Der hvor det i 2019 ble dedikert nærmere en time med konserttid for å spille av deres da aktuelle og halvmorsomme Post-Apocalypto serie på storskjerm, var gårsdagen heller en bunnsolid hitparade med sanger primært fra de tre første platene, pluss et og annet gullkorn fra nyere utgivelser. Bandet dykker ikke spesielt dypt i katalogen sin for kveldens settliste, men av låtene som blir servert har publikum nok å fryde seg over.
Fra det øyeblikket åpningsnummeret “Kickapoo” sparker i gang er det svært god stemning i salen. Det blir rungende allsang gjennom hele Spektrum, og fanskaren synger av full røst med på de mange delene av den elektriske låta. Det første leddet av konserten byr på den ene fanfavoritten etter den andre, fra energiske numre som “Low Hangin’ Fruit” og “Rise of the Phoenix” til den magiske og fortryllende “Wonderboy”.
Foto: Anne-Marie Forker
Det mimres om bandets historie både i sangtekster og i innslag mellom låtene, med storsjarmøren Jack Black i spissen som leder an showet med gladhumør og smittende energi. For mange er det nesten like stas å se hollywood-stjernen i person som det er å se bandet spille konsert, og han vet å skape god liv på scenen. Da de så bryter ut i bandets største hit “Tribute” og en djevelstatue våkner til live i bakgrunnen av scenen, blir det lidenskapelig fremførelse fra samtlige i salen. Selv etter å ha hørt denne låta ørtenhundre ganger er det like stas å oppleve den live, og et klart høydepunkt for kvelden.
For det meste blir vi servert låter fra bandets tre første plater gjennom kvelden. Bandet har vært nokså sporadiske i utgivning av ny musikk de siste årene, og har primært gitt ut respektable coverlåter av deres mangfoldige rockeidoler pluss et og annet originalspor i ny og ne. Av selvskrevne låter er den drøye 70 sekunder lange “Video Games” blant de best likte, og en som også blir godt mottatt i Oslo Spektrum. Vi får også høre en følelsesladd gjengivelse av Chris Isaak’s “Wicked Game”, en låt som etterhvert har blitt blant duoens mest populære på diverse streamingtjenester. Publikum synger med som om det skulle vært en av bandets egne låter, med romantiske bilder av JB og KG løpende langs stranden.
Bromansen blir ytterligere i fokus mot slutten av “Roadie”, hvor bandet nok en gang spiller ut det skjebnesvangre øyeblikket der Kyle forlater bandet. Halvkvalt og tårevåt begir Jack Black seg ut på “Dude (I Totally Miss You)”, en av de mindre kjente perlene i settlisten men og blant de største høydepunktene for kvelden. Med sjarmerende innslag både før og under sangene holder underholdningsverdien seg høy gjennom hele showet.
Foto: Anne-Marie Forker
Kveldens tyngste innslag kommer i form av “The Metal”, et steinhardt kjærlighetsbrev til metallsjangeren og en riffsafari uten like. Her blir det tydelig at i tillegg til å tulle og tøyse kan rockeduoen virkelig det å skrive bra riff, og det blir umulig å holde hodet i ro når det Slayer-inspirerte avslutningsriffet tar oss med ned i helvetes flammer.
Gjennom konserten blir vi også servert en rekke imponerende musikalske sidesprang, fra en to minutters “norsk jazz” improvisasjon til utvidede soloer fra hele backingbandet. Jack Blacks ikoniske Sax-A-Boom finner også veien opp på scenen, og duellerende mot Kyle sin egen Max-A-Boom blir innslaget enn av de morsomste øyeblikkene denne kvelden.
Den tunge “Beezlebub” blir nok et gøyalt og dramatiskt nummer, hvor våre helter utfordrer djevelen selv til rockeduell i deres metallinfuserte versjon av “The Devil Went Down to Georgia”. Låta er blant bandets best likte og turnégitarist John Konesky gjør sitt beste som stand in for Dave Grohl, men låta får dessverre litt mindre futt av de noe mindre entusiastiske vokalene.
Foto: Anne-Marie Forker
Konserten rundes av med en solid Encore med to av bandets mest populære låter. “Master Exploder” blir en forrykende affære med flammer og falsettoer, hvor bassist John Spiker bidrar med de aller høyeste tonene. Bandet avslutter så i kjent stil med den informative “Fuck Her Gently”, som i tiår har lært usikre tenaringsgutter hvordan det skal gjøres i senga. En fanfavoritt og en solid avslutning på kvelden, selv om det ikke nødvendigvis er denne humoren som har holdt seg opp best gjennom årene.
Tenacious D leverer en energisk konsert som fremhever hvor gøy rockemusikk er å oppleve på storscenen. Gutta som nå har holdt på i 30 år klarer fremdeles å holde koken gjennom kvelden, og serverer et større og mer bombastisk show enn de noen gang har gjort på norsk scene. Langtidsfans av bandet savnet nok en og annen låt fra katalogen deres da de spilte et noe kortere sett enn på tidligere norgesbesøk, men det vi fikk se i går kveld levde særdeles opp til forventningene.
