Foto: Julia Naglestad

Kanskje om det bare faktisk hadde vært ute i kveldssola med en liten bris i ny og ne, for inne i den ganske så fulle hovedsalen på Cosmopolite er det mildt sagt varmt. Det var vel flere som fikk med seg verdensstjernen i fjor høst, og som spredte ordet om at dette definitivt er en konsert det er verdt å få med seg. Svetten pipler fra flere i salen i god tid før første artist går på scenen, og varmere skal det bli når Bombino og hans forførende ørkenrock bergtar en dansbar folkemengde litt senere utpå kvelden.

Som den første artisten fra Niger til å bli nominert for en Grammy, turneer på kryss og tvers av alle verdens landegrenser og med et kraftig voksende musikkbibliotek i baklomma, har Bombino kommet en lang vei fra å lære seg å klimpre på gitaren fra videoer av Mark Knoplfer og Jimi Hendrix som tenåring, på flukt under Tuareg opprøret på 1990-tallet. For mange sees han i dag på som gudfaren til ørkenblues, på lik linje med band som Tinariwen, en sjanger som forbindes med tuaregene i Niger og Mali. Det er et talent som har gitt han anerkjennelsen som en av verdens beste gitarister for tiden, og etter en kveld med han live skjønner en raskt hvorfor.

Før vi får nyte Bombino, får vi servert litt klimpring på gitaren av Knut Reiersrud som forrett. De beste er venner med de beste introduserer verten før han inntar scenen, og det blir fort tydelig at dette stemmer ganske bra. Det oser innlevelse som er lett å kapres av der Reiersrud sitter litt hengslengt helt til høyre på scenen med gitaren sin. Selv om det er tydelig at han er i en klasse over de fleste på gitar, kunne han kanskje holdt seg til instrumental da de nogenlunde klisje tekstene på de to låtene med vokal på ikke rykker helt i hjertestrengene på lik linje som gitarspillingen hans gjør.

Etter en liten halvtime med Reiersrud er det endelig klart for kveldens hovedrett. Omara «Bombino» Moctar spankulerer ut på scenen med bandet sitt; Kawissan Mohamed Alhassan på gitar og vokal, Youba Dia på bass og calabash, og Corey Wilhelm på trommer. Uten mye om og men fyrer de i gang kveldens reise gjennom Bombinos mektige arsenal.


Foto: Julia Naglestad



Det er ikke så mye å høre fra Bombino selv mellom låtene, som mest sannsynlig skyldes mangelfull engelsk, men det har ingenting å si for her kan han lett la gitaren snakke for seg. I tillegg får vi noen humoristiske anekdoter fra sidemannen Dia som fyll i pausene med instrumentskift. Blant annet hvordan de også er gledelig overrasket over varmen i Norge for tiden, da de som regel er her i kalde vintermåneder.

Når Bombino rundt 20 minutter inn i konserten durer i gang med «Imajghane» fra albumet Deran fra 2018, er det få hofter det ikke vrikkes på nede i hovedsalen. Imens han durer gjennom godbiter fra både Nomad, Deran og hans nye album Sahel viskes alle norske sosiale normer ut og til og med Ruth på 80 år rister løs på første rad til Bombinos forførende og fengende ørkenblues. Det er den typen musikk som transporterer en ut av livets kvaler og inn i nuet, hvor det er kun deg og musikken. Selv om dette er en klisje måte å si det på, er det ikke annen måte å forklare det bedre. I kveld er det oss og Bombino, og kjærlighet for musikken.

Mot slutten av kvelden drar Bombino igjen Knut med ut på scenen, hvor de to har en aldri så liten jam-session. Det er en spesiell følelse å være vitne til slik musikkglede og talent, og det gjør en stor forskjell i stemningen på konsert når en ser artister som virkelig lever for musikken sin. Før encore lar Bombino alle i bandet få sitt øyeblikk til å skinne med en aldri så liten solo-opptreden før kvartetten på scenen etter nesten to timer til slutt må takke for seg.

Til kraftig applaus og tramping i bakken, som får hele rommet til å skjelve, bukker de og kan smilende forlate scenen etter en solid og mektig prestasjon de fleste av oss i salen, inkludert dem selv, kan leve lenge på. Selv om over to timer er lenge å stå sild i tønne inne i et varmt lokale for oss nordmenn som enda ikke er vendt av minusgrader og snø fra en lang vinter, er det nok få av oss som ønsket at en kveld med Bombino skulle ta slutt.