Mobilfoto: Odd Inge Rand


For all del, det blir produsert mye nytt og spennende både i Norge og ellers. Men når man ser på kalenderen og samtidig konserttilbudet denne våren og sommeren, så kan man begynne å tvile på hvilken tid man lever i. Vi har nettopp hatt besøk av Bryan Adams og Rod Stewart, og fremover kommer både Billy Ocean, Chaka Khan, Judas Priest, ZZ Top, Deep Purple og Uriah Heep på utendørsscenene våre både i Oslo og andre steder.

Denne søndagen headlinet Journey i Oslo Spektrum, deres første besøk i hovedstaden siden 2009. Under de på plakaten sto det to norske navn vi kjenner godt fra siste halvdel av 80-tallet; Return og Stage Dolls. Det lå med andre ord til rette for en trippelaften i Oslo Spektrum der få låter havnet utenfor 80-tallet.

Og så skulle det bli. Stanges store sønner møtte opp med trommevikar og godt over halvtimen med slagere fra mange bygdescener for drøye 35 år siden; «Change The Attitude», «United In A Scream», «To The Top» og selvsagt alle balladene som krøp godt oppover VG-lista den gangen, «Sing Me A Song», «Can You Forgive Me» og avslutningen «Bye Bye Johnny». Og jammen hadde det ikke sneket seg inn en skikkelig fersk en fra starten av 90-tallet til og med; «Friends Will Be Friends» fra 1992-skiva «V».

Så var det Stage Dolls. Faktisk 20 minutter før tiden om man skulle stole på Live Nation sitt innlegg på Facebook samme ettermiddag. Men den som ville se trønderne i Stage Dolls fikk det med seg, for allerede før Return gikk på var Spektrum omtrent så fullt det skulle bli resten av kvelden, anslagsvis rundt 4.500 mennesker. Ikke dårlig da både Bruce Dickinson spilte utsolgt konsert på Rockefeller og mange rockere brukte denne søndagen til å komme seg hjem fra Sweden Rock Festival (der både Dickinson og Journey sto på plakaten for øvrig).

Torstein Flakne og Terje Storli er «the last men standing» i Stage Dolls, etter at de nylig introduserte sin fjerde trommeslager på 40 år inn i rekkene; Thomas Farstad. En stødig, leken og ny motor i et ellers velsmurt maskineri etter en imponerende mengde år rundt på dårlige norske veier (og noen internasjonale). Låtmessig var det nok en tur på gamle stier med åpningen «Soldier’s Gun» til «Love Cries», allsangvennlige «Hard To Say Goodbye» og «Love Don’t Bother Me». Så skjedde det noe utenkelig denne kvelden: en helt ny låt! Men «Two Eagles» kunne likeså godt ha blitt skrevet i 1988 som nå. En fin semi-ballade som viser at Flakne fremdeles har det, før de rocket seg ferdige for kvelden med friske «Wings Of Steel» og «Still In Love».

Så kom headlineren. Journey har bak seg snaue 50 år med plateutgivelser, men dette besøket i Oslo er kun det andre i hele historien. Men et av de største amerikanske bandene gjennom tidene har også brukt tiden mest på å gjøre publikum i hjemlandet fornøyde. Bandet var faktisk ikke i Europa mellom 1980 og 2006 i det hele tatt.

Nå er det også kun Neal Schon (70) igjen fra besetningen som spilte inn bandets seks første album, før Jonathan Cain (74) kom inn og det eksploderte med 1981-albumet «Escape». Etter det har det skjedd mye rart, inkludert rettsaker og avskjedigelse av originalbassist Ross Valory og trommeslager Steve Smith. Videre har Neal Schon og Jonathan Cain vært i tottene på hverandre etter at sistnevnte har brukt Journeys største hit «Don’t Stop Believin’» til en Donald Trump-kampanje og en rekke annet. Den kom faktisk allerede som nummer tre i Spektrum denne kvelden, sjokkerende nok.

I Journey i dag finner vi et knippe musikere fra Neal Schons ringeliste i kjøkkenavdelingen, inkludert den tilbakevendte trommeslageren Deen Castronovo (som Schon har samarbeidet med i både Bad English og Hardline) samt bassist Todd Jensen (eks-David Lee Roth og også Hardline). Faktisk er det flere fra førstebesetningen til Hardline (fra 1992) enn det er fra Journey som kun har to medlemmer fra sin klassiske besetning her – Cain og Schon.

Men det låter Journey, selv om Castronovo er vel flashy, hardtslående og frempå og Neal Schons gitarlyd er hinsides høy i miksen denne kvelden. Den som redder dagen er uansett yngstemann på scenen – funnet Arnel Pineda som nå har frontet Journey i 17 år etter at de fant han i et fillipinsk coverband på YouTube.

Han skulle vise seg å være gutten med gullbuksene, og det var han også ikledd denne kvelden. Han ser ut som han er 18 år på avstand, men han er faktisk 56 blitt. Uansett så spretter han rundt, smiler og gliser hele tiden og synger Steve Perry-tingene helt outstanding bra, inkludert rockelåter som åpningen «Only The Young», «Stone In Love», «Wheel In The Sky» og «Separate Ways (Worlds Apart)» til de fineste powerballadene i hele historien; «Lights», «Open Arms» og «Faithfully». Mesterlig utført, med sjarm, sjel og alt som skal til for vinne et publikum som fremdeles har Steve Perry som vokalideal i denne sjangeren.

Castronovo og ekstrakeyboardist Jason Derlakta delte «Mother, Father» og «Girl Can’t Help It» mellom seg, og sistnevnte låt fra 1986 ble kveldens nyeste sammen med «Be Good To Yourself» fra samme album. Festlig nok når de kaller turneen sin «Freedom» etter plata som kom i 2022, og som de ikke spiller en døyt av.

For det er gamle dager som gjelder når denne gjengen er ute på tur, selv med et mannskap som stort sett ikke var der på 80-tallet i det hele tatt. Men når man velger riktige folk til å ta vare på låtarven dette bandet sitter på, så gjør det ingenting om man heter Arnel Pineda, Todd Jensen eller Deen Castronovo.

Det låt Journey og vi fikk Journey i Oslo, og etter drøye 90 minutter sa Arnel Pineda at de gjerne kunne komme tilbake og se oss igjen.

For skandinaviske Journey-fans er det da om å gjøre å «Don’t Stop Believin’».