Foto: Alex Hoel
Det er god gammeldags sild i tønne stemning der folk minuttene før rockelegendene skal innta scenen presser seg fram for å få et nærmere glimt av kveldens headlinere. Sola har krøpet ned bak trærne, og Dumdum Boys er klare for å ta oss med ned i rockens mørke hull.
Med Åge Aleksandersen tidligere på dagen, og nå gutta fra Trondheim, har trønderne inntatt hovedstaden i kveld for å vise hva rockens hjemby har å by på. Og det er selvfølgelig som vanlig et forrykende show.
Dumdum Boys regnes som en av de fire store innen norsk rock etter at de siden debuten på 80-tallet, da under navnet Wannskrækk, har bergtatt Norge med sin selvironiske og fengende punkrock. I rundt en time og et kvarter dundrer de gjennom høydepunkter, samt et par krydderlåter, fra sitt massive musikalske arsenal.
Det er et helt streit festivalsett hvor de lener seg på låtene som vil slå best an blant publikum, men så er det jo også akkurat det en ønsker på en festival. Det er allsang. Det er minnerike øyeblikk. Og det er en real fest.
Etter at den yngre generasjonen fikk danset fra seg i går til Jungle, Todd Terje, Honningbarna og Kløbb Ka2, er det ikveld den eldre garde sin tur til å riste løs. Og selv om guttas moshpit dager kanskje er over, viser Dumdum Boys at de kan trekke ut litt hoftevrikking og headbanging av de gamle likevel. Selv om gubbene fysisk sett ikke akkurat hopper rundt på scenen, er energien som nærmest ryker ut av frontmann Per Øyvind «Prepple» Houmb fra start til slutt nok til å få selv den streiteste Ola Nordmann til å vri på smilebåndet.
Om det var samspill på scenen jeg savnet fra Bel Canto, viser også Dumdum Boys hvordan et over 40 år gammelt kameratskap skal se ut. For disse gutta koser seg på scenen, og viktigere, de koser seg sammen på scenen. Selv om de leverer sakene for at publikum skal få konsertopplevelsen de ønsker, vet de å ikke ta seg selv for seriøst og nyte konserten like mye som resten av oss selv. Å ikke ta seg selv så jævlig høytidelig er jo også noe de preker igjen og igjen i musikken sin, så det er herlig å se at de kroppsliggjør det de proklamerer selv også der de nonsjalant tar seg en sigg bak synthen eller kaster øl og instrumenter ut til publikum.
Mot slutten begynner det å tynnes noe ut i rekkene blant publikum, mest sannsynlig i vente av å rekke shuttlebussen før køen blir for stor etter en lang dag. Men de av oss som holder ut blir selvfølgelig belønnet med et aldri så lite encore helt på tampen. Med «Enhjørning» og «Splitter Pine» ringer ringrevene ut en idyllisk sommerdag på Grefsenkollen til velfortjent applaus.
