Foto: Terje Dokken


Vince Staples fikk hiphop-verdens oppmerksomhet i 2015 da han brøt ut på scenen med debutalbumet Summertime ‘06 og hitlåta “Norf Norf”. Oppfølgeren Big Fish Theory i 2017 var blant de mest omtalte platene det året, og markerte Vince som en av de mest spennende navnene i hiphop for sine introspektive tekster og uvanlige instrumentaler. Utgivelsene har kommet på løpende bånd etter det med moderat suksess og interesse, hvor Vince også har dyppet innom film og TV i sin korte men kreative karriere.

Til å være en såpass interessant artist på plate, så kan ikke det samme ordet brukes om gårsdagens liveopptreden. Den snaue timelange konserten ble en nokså døll affære med relativt få høydepunkter og et lunkent publikum som higet etter mer liv fra scenen.

Det var derimot ikke tekniske ferdigheter det sto på. Vince er god bak micen og leverer mange av låtene like bra som på plate, som sammenliknet med mange av de større navnene i hiphop allerede er et stykke over hva som kan forventes på konsert. De grublende tekstene og den presise flowen er mye av det som skiller Vince fra hveten, og disse får skinne i kveld.

Det er selve låtutvalget som dessverre blir altfor tamt. Vince velger vekk mange av de mer interessante låtene i sin diskografi til fordel for rolige innesluttede spor fra hans to nyeste utgivelser, Dark Times og Ramona Park Broke My Heart. De fleste innslagene gjør seg relativt bra hver for seg, men sett som en helhet oppleves settlisten som ganske monoton og tørr.

Til tross for et nokså rolig lydbilde er Vince opptatt av at stemningen skal være på topp. Han prøver hardt å engasjere publikum før hver låt, og blir tydelig litt skuffet når de ikke helt blir revet med av låtene som spilles.

Kontrasten blir nemlig litt for betydelig mellom musikken som hauses opp og låtene som blir servert. Publikum står medvillig og nikker med i håp om stemningen skal bli bra, men det forblir dessverre for døvt til å virkelig ta av. Riktignok er det ikke slik at hver hiphop-konsert må være banger etter banger og klikke i vinkel, men når publikum gires opp til å forvente noe annet blir det litt sjenert stemning når nok en rolig låt spilles.

Mellom låtene snakkes det mye om opplevelsen av å være på scenen. Det riffes også lenge om en yngre publikumsdeltager som Vince var overrasket over at kunne være på en slik konsert. Det var komisk første gangen det ble nevnt, men innen femte gang stinket det av desperasjon etter noe å småprate om.

Konserten runner av relativt sterkt med “Big Fish” og “Norf Norf”, to av Vince beste låter som får publikum mer i gang. Men gårsdagens konsert blir dessverre litt for generisk og begivenhetsløs til å gjøre særlig inntrykk. Man sitter igjen med følelsen av at han kan gjøre bedre, og at de som så Vince Staples på Øya tilbake i 2015 fikk en langt mer underholdende konsert enn det vi så onsdag kveld.