Foto: Thor Møller, Øyafestivalen
Hun har en behagelig stemme som minner om Aurora. Det er litt for mye og brummende bass på første låt. Ellers er det behagelig og fin elektropop på første låt.De har en kunstnerisk og eksperimentell intro til neste låt. Det minner litt og frijazz og litt om Jenny Hval. Signe spiller på klarinett, i tillegg er det mye svevende synth og trommisen jazzer med. Hun begynner å synge og jeg usikker på om det er en ny låt eller fortsettelse av den rare. Den sparsomme instrumenteringen blir delvis overdøver av Olof Dreijer på klubbscenen. Heldigvis blir det mer trøkk i låta mot slutten. Da får vi en svevende bass og god lyd.
De følger på med en poplåt. En behagelig vokal backes av en frenetisk tromming. Synthen som svever under minner om Bugge Wesseltofts «Existence». Resultatet er en fin litt jazzete elektropop. Bratsj i intro overdøves av høylytt prat på bakerste rad og den evinnelige bassen fra klubbscenen. Signe Dø har en nesten hviskende sang her. En behagelig englestemme jeg gjerne hører mer av. Jeg hører ikke så mye til synthen på grunn av klubbscenen.
Rare effekter introduserer en etterhvert fengende låt. En behagelig bass fra synthen ligger under livlige trommer og hennes fine stemme. De får med seg bratsjen i refrenget.
De avslutter med en låt der hun spiller gitar og synger. Ellers stort sett bare en sparsom synth som akkompagnement i en følsom ballade. Den rolige starten av låta blir dessverre fullstendig ødelagt av klubbscenen. Bandet gir heldigvis på mot slutten, så vi hører hva de holder på med. Det blir ganske rocka mot slutten av låta og konserten. Dermed får de en slags utblåsning som avslutning på en konsert som Øya ødela på dårlig logistikk.
