Foto: Helge Brekke
Det finnes ikke bedre beskrivelse enn det tror jeg. For dette var rett og slett vakkert. Etter å ha overkommet litt tekniske problemer kjører briten i gang med «Una Noche Más» ti på elleve. Litt små rusk teknisk må en nesten bare forvente av og til på en liten lokal festival med korte sceneskifter. Dette er jo tross alt live musikk. Med en gang han begynner å klimpre på charangoen, som er en liten andinsk gitar, er alle problemene derimot glemt og hundrevis av hjerter begynner raskt å smelte i salen.
På lik linje med Jose Gonzalez, som startet kvelden, har også Josh Edwards, som Blanco White egentlig heter, den unike evnen å snike seg langt inn i hjerteroten på enhver av oss og sende frysninger nedover ryggraden med sitt musikalske talent og hjerteskjærende lyrikk. Særlig når han slår til med harmonisk koring med bandmedlemmet Lottie Gabriel.
Kvelden dundrer videre med «El Búho», «All That Matters» og «Sol». Det er like fylt opp nå med folk under brua som det var til å begynne med i dag, som tyder på at også Blanco White var et av høydepunktene de fleste karret seg til en billett for. Og med tanke på både smilene som brer seg på og av scenen ettersom Edwards flyter gjennom sitt musikalske arsenal, skuffer 33-åringen absolutt ikke.
Det er magiske øyeblikk som skapes her langs Akerselva i kveld. Du vet, de konsertminnene som fester seg til minne i flere år framover. Kanskje ekstra mye for kjæresteparene som fikk god grunn til å holde litt ekstra godt rundt hverandre i kveld, da Blanco White i skumringen med elvebris i bakgrunnen etter en lang sommerdag er så og si så romantisk som en kan få det.
Etter et WOW-øyeblikk i populære «The Lily» der Gabriel får skinne på fiolin, samt «Olalla», takker Edwards overraskende for seg med kveldens korteste sett på drøye 45 minutter. “Dette har vært vår siste gig etter sommeren og nå er vi klare for å ta en øl og danse med dere” sier Edwards før han takknemlig spankulerer av scenen. De fleste av oss klarer derimot ikke helt å akseptere at det faktisk er over, der vi alle står spente i påvente av encore. Etter roping og applaus i et par minutter må Edwards selv komme ut igjen bare for å bekrefte at det dessverre er over. Men er det egentlig det?
For som nevnt var dette Blanco White sitt siste show for sommeren og det ser ut til at de vil gjøre avslutningen sin ekstra spesiell. Så for de av oss som somlet litt ekstra med å løpe til t-banen får vi faktisk encore på utsiden av festivalen, der Edwards og hans to bandmedlemmer kjører igang et lite akustisk sett til alles glede. Det er også et konsertminne en kan leve lenge på, der vi alle står takknemlig i sirkel rundt musikerne for å få enda en liten bit av britens magi. Etter tre låter til slipper han endelig løs for å få i seg en øl og danse inn natten, som resten av oss også kan gjøre med glede etter en fantastisk festivaldag.
