Foto: Helge Brekke
Sola stråler etter en regntung festivalsommer, og en håndfull musikkglade mennesker er klare for å nyte sensommers avslutning med idylliske Langs Akerselva. Som bokstavelig talt ligger, tro det eller ei, langs Akerselva. Under ring 3 brua på Nydalen, med bølgebris fra elva som bakgrunnsstøy, spankulerer arbeidsfolket inn mot hovedscenen for å nyte en forrykende lineup en deilig fredagskveld. For Langs Akerselva, selv om få kanskje har hørt om festivalen, serverer en kruttsterkt festivalplakat i år, hvor ingen ringere en svenske José González åpner det hele.
Et modig valg ville mange kanskje sagt, å plassere headlineren som førstemann ut. Men det snakker volum allerede om at her er det festivalarrangører som både har litt guts og vet akkurat hva de gjør. Folket strømmer nemlig på lenge før klokka begynner å tikke halv seks. Såpass at Aji spiseri, som eneste matservering, fort får et rykk i baken for det blir raskt lange køer for å stappe i seg burgeren og chorizo-pølsa etter en lang arbeidsdag, før en rusher bort for å stille seg opp foran hovedscenen.
Om en ikke allerede har et bredt smil da det er helg og fint vær blir det bare bredere da González setter igang gitarklimpringen sin med «With the Ink of a Ghost». Det er rett og slett ultimat sommerstemning. Indie folk, en liten bris håret kan blafre i, musikkglade folk og en kald øl i hånda. Det er farlig lite som er bedre enn dette.
Og González leverer akkurat som forventet. Der han dundrer gjennom slagere som «Lovestain», «Down the Line», «Line of Fire», «Horizons» og «Tjomme» går tiden altfor fort. Selv om svensken faktisk får lov å boltre seg i en hel time, som er solid til å være er festivalsett.
Dette er musikk en raskt drømmer seg bort i, som også gjør at oppmerksomheten noen ganger vandrer noe. Det mektige gitartalentet svensken viser og hans hjerteskjærende vokal røsker oss derimot raskt tilbake til virkeligheten. Og det er nettopp dette som bidrar til at han har klart å unngå å havne i suppen av heismusikk mye av indiesjangeren ofte flyter inn i. Han har rett og slett det lille ekstra det er vanskelig å ikke forelske seg i.
Til tider skjærer dog noen av de høyere notene litt i ørene, og det blir av og til dødtid mellom låtene til å stemme gitaren. Men så er jo dette også litt av sjarmen med live musikk. Det skal ikke være total polert.
Fram til González flekker igang populære «Heartbeats» er det også få telefoner i lufta til å blokke synet, noe som igjen bekrefter mistanken om at det er musikkinteresserte folk som har troppet opp i dag. Du vet, den folkemengden som faktisk er her for å oppleve konserten live, heller enn å se den på Instragram i ettertid. Selv om det absolutt er lov til å forevige minner, og en eller to av favorittlåtene av og til.
Videre får vi servert både «Killing for love», «El Invento», «Cycling Trivialities», og «Leaf Off/The Cave». Selv om det er vanskelig å toppe Massive Attack og Elisabeth Fraser gjør González også et solid forsøk med en nedstrippet, men fortsatt rocka, versjon av «Teardrop» som sluttlåt. Om resten av helga holder seg på dette nivået er det bare å glede seg, for dette lover godt.
