Foto: Hogne Bø Pettersen
Det er de som de hater nostalgi, og som mener at «den gang da»-prat er den laveste samtaleform som er oppfunnet av mennesket Jeg har bare avfeid folk som kommer med slike påstander som sengevætere. Så lenge man ikke går fortapt i nostalgien er det veldig hyggelig å mimre nå og da.Men etter å ha overvært konserten med The Cardigans på Parkenfestivalen i Bodø lørdag må jeg nesten gi nostalgi-haterne litt rett. For dette var nostalgi vi rett og slett ikke trengte!
The Cardigans var store den tiden jeg var programleder på radio som spillelistet låtene deres. Og siden jeg aldri fikk sett dem live den gang da, og heller ikke har sett dem etter gjenforeningen, var dette en konsert jeg var spent på. Fint at jeg var spent i det minste, for det var ikke bandet.
De kom på scenen og så ut som om de hadde lyst til å være alle andre plasser enn i Bodø. Unntaket var Nina Persson som i hvert fall prøvde å kommunisere med publikum med historier om båttur i Bodø (jeg tipper til Saltstraumen) og litt annet prat.
Men musikken var monoton, stemmen hennes er flat og til tider kjedelig og det gikk opp for meg at utenom hitene er musikken til Cardigans ikke noe å skrive hjem om (men jeg kan skrive anmeldelser i stedet).
Stemningen var grei nok, men løftet seg da hits som Erase and Rewind, Lovefool og ikke minst My Favourite Game kom. Sistnevnte, uten tvil bandets beste låt, og det var den som avsluttet settet. Hadde hele konserten holdt det nivået ville vi snakket om en stor fest. Men det ble med den. Jeg har også en mistanke om at de som syntes konserten var kjempebra blir fornøyde så lenge de får noen av hitsene, resten av tiden kan de prate med sidemannen.
Jeg har også registrert at begge Bodø-avisene har gitt denne konserten strålende anmeldelser, og da lurer jeg på om jeg var den eneste av anmelderne som ikke inntok diverse etanol-baserte fludium…
