Foto: Wiktoria Dobrowolska

Sist jeg så amerikanske Phosphorescent live var på Øyafestivalen i 2013. Nå er bandet enda bedre, utvidet med steelgitaristen Ricky Ray Jackson (Steve Earle & The Dukes), noe som har gitt lydbildet en ekstra dimensjon. Det er blitt åtte album siden debuten i 2003.

Lederen Matthew Houck (44) synger like intenst og bra. Det blir litt som å høre Wayne Coynes såre stemme i Flaming Lips. Bandet talte også keyboardisten Scott Stapleton (som iblant headbanget med sitt lange hår), trommisen Jim White (fra australske The Dirty Three) og bassisten Jack Lawrence, som er mest kjent for å ha spilt med Jack White i The Raconteurs og The Dead Weather.

Konserten startet med at Houck varmet opp for Phosphorescent! Han spilte solo med elgitar en drøy halvtime. Her introduserte han en del av sangene, noe han ikke gjorde under band-delen. Etter C'est la vie (2013) bød han bl.a. på publikumsfavoritter som Wolves og My Dove, My Lamb fra 2007, samt Endless (2005), som er med i Paul Schraders nye film "Oh, Canada".

Vi fikk også ei countrylåt av Vern Gosdin, Any Old Miracle, som ble innspilt tll hans nå avsluttede The Full Moon Project. Hver gang det var fullmåne, covret han en sang! Jeg vil berømme publikum i den halvfulle salen, som var helt stille mens sangene ble spilt. Og i baren ble kunder bedt om å putte inn kortet i bankterminalen istedenfor å tæppe, for å unngå plingelyden!

Etter tjue minutters pause begynte bandkonserten til Phosphorescent med tre låter fra årets album Revelator. Hylende steelgitar gjorde dem ekstra stemningsfulle. New Birth in New England (2018) var den første av to fengende, kjappe låter som ble veldig godt mottatt. På scenen fikk den et heavy mellomparti. Og A Moon behind the Clouds (2024) hadde en svevende, psykedelisk avslutning.

Men det er balladepreg over de fleste Phosphorescent-låtene, og vi fikk en lavmælt, tradisjonell countryversjon av klassikeren Blue Eyes Crying in the Rain som ga meg gåsehud. Willie Nelson har ikke originalen, men Matthew Houck er så stor fan at han i 2009 ga ut albumet To Willie.

Tell Me Baby (Have You Had Enough) (2018) ble møtt med trampeklapp, før Phosphorescent avsluttet settet etter bare tre kvarter (!) med sin mest strømmede låt, Song for Zula (2013). Her spilte ikke Houck gitar. Lawrence imponerte med noen dype bassganger, og bandet tok virkelig av mot slutten.

Selvsagt ble de klappet inn til ekstranumre. Men vi fikk bare to. Rart å si det, men etter en konsert med mange strålende Phosphorescent-låter ble faktisk den avsluttende coverlåta det største høydepunktet! Houck sa at Corpus Christi Bay er skrevet av Robert Earl Keen og ble innspilt til The Blue Moon Project. Dette var countrymusikk på sitt beste, med et høylytt band i storform.

Alt i alt var det en glimrende konsert med god lyd. Men en time og tjue minutter er i snaueste laget. Og han kunne godt ha introdusert bandet.