Foto: Tomaris Semet
Da var det på tide å ta en pause fra rockens verden, ta på seg ordentlige dansesko og gjøre seg klar for Italias funky versjon av Flammer Dance Band i Il Mago Del Gelato. Bandet er oppkalt etter en bar i Milano, hvor bandet ofte frekventerer og henter inspirasjon fra i møte med ulike kulturer og mennesker. Nå er de klar for å ta sin groovy blanding av afrobeat og jazz ut av Italia og inn i det internasjonale søkelyset.
Rockefeller har denne fredagskvelden latt bookingselskapet Distrikt ta over salen, med et knippe artister og band de har troen på i samarbeid med by:Larm. På scenen har de bygd en slags trappe-scene med tre nivå hvor ulike medlemmer i bandet og massive lyskastere er plassert oppover langs. Det er definitivt et nivå opp fra småscenene rundt omkring ellers på festivalen, og gir et utrolig kult visuelt bilde med bonusen av at en vil se bandet i sin helhet selv om en står sild i tønne bak en to meter lang mann.
Ikke det at det er tilfellet her dog, da det ikke er flust med folk når italienerne sparker i gang. Plassert mellom populære Safario, som er på en aldri så liten comebackbølge etter gjennombruddet tilbake i 2018, og William Gamborg fra Quickstyle, som tydeligvis allerede har bygget seg opp en massiv fanskare de siste årene med tanke på den fulle salen når vi ankommer lokalet på tampen av sistnevntes konsert, er det kanskje ikke italienerne de fleste som henger igjen i salen er der for å se.
I tillegg hadde kanskje kvartetten hatt godt av et noe mer modent og litt mer alternativt publikum i musikksmak enn det Safario og Gamborg har fylt Rockefeller med, og hadde nok hatt et litt større publikum om de ikke hadde krasjet med undergrunnskonsertene nede ved Akerselva.
Men Il Mago Del Gelato, etter at de har fått spilt seg litt varme, byr raskt opp til dans, og selv etternølerne som mest sannsynlig ikke var der først og fremst for å se dem begynner å svinge litt på hoftene og rette oppmerksomheten mot scenen. Funky afrobeat, med bongotrommer, groovy bass og selvfølgelig et par forførende blåseinstrumenter, slår sjelden feil. Det er den typen musikk som ikke trenger å være eller gjøre mer enn å bare være deilig dansemusikk en kan digge til.
De fleste i salen skjønner nok like lite italiensk som undertegnede, men det er et deilig språk som flyter lett inn i lydbilde og med tanke på sjangeren trenger en nok egentlig ikke skjønne de lyriske poengene heller, om det er noen i det hele tatt.
Mot slutten byr de også opp til fellesdans, slik flere jazz- og afrobeatband etter min erfaring ofte gjør når de kjører lange instrumentalmomenter bare for å holde på oppmerksomheten til folket. Og det fungerer som vanlig her også, og gir et lite lattermildt øyeblikk der sjenerte nordmenn tør å dumme seg ut i fellesskap. Kanskje skulle det vært gjort hakket tidligere i kvelden da kroppen etter fellessdansen har løsnet litt mer opp til de fleste, og festen så og si akkurat har begynt ordentlig når Il Mago Del Gelato gjør seg klar for å takke for seg.
Å gi seg på topp er vel derimot det smarte å gjøre, og de fleste som var lure nok til å ta turen innom Rockefeller for italienerne forlater nok salen med et aldri så lite smil og danseskoene godt festet. Bandet har ikke særlig mye nytt å bringe til bordet, men er ut i fra den lille halvtimen definitivt et sikkerstikk å dra på for en gøy kveld.
