Foto: Alex Hoel


Det handler om 1987 til 1994 for, strengt tatt, halve Dance With A Stranger når de feirer 40 år over to dager på Rockefeller denne helgen.

Yngve Moe ble borte for oss for over 10 år siden, og nå er trommeslager Bjørn Jenssen (65) plassert på sidelinjen av sykdomsårsaker.

Da kunne vi sagt at vi "står" igjen med Frode Alnæs (65) og Øyvind «Elg» Elgenes (66), men det er ikke helt riktig. På runden Dance With A Stranger har hatt gjennom denne sommeren har Elg sittet på en barkrakk og sunget og spilt gitar.

Med andre ord er det helt innafor å si at Frode Alnæs er «the last man standing» når det kommer til dette knakende flotte orkesteret i 2024.

Men vi skal ikke svartmale denne nostalgiske helaftenen av den grunn, snarere tvert i mot. Om det er noe Frode Alnæs skal oppsummeres med etter et imponerende langt liv i underholdningsbransjen så er det spilleglede. En blidere musiker finnes ikke i Norge, og når han i tillegg spiller like lekent og fint som han alltid har gjort er det musikalske ankeret på plass. Visst er det mye fjas, men det har det alltid vært. Han ofret til og med gitarspillet for å se på klokka et par ganger. Spesielt.



Og selv om han sitter, så innehar Elg akkurat nok av stemmeprakten til at Dance With A Stranger i 2024 ikke blir et takras. Selvsagt savner vi den intense tilstedeværelsen over hele scenen, og med håret som flagrer hit og dit slik vi husker det. Men vi er ikke der. Nå mangler han bare hatten for å være Nord-Møres svar på Gandalf der han sitter.

Men fra han åpnet munnen til første linja på «Stop Looking For Love (Through Blue Eyes») og hele veien ut var han stort sett der han skal være. Og vokaljobben i Dance With A Stranger er ingen spasertur i parken. Dette krever sin mann, og det er Elg fremdeles, sittende eller ikke.

Kjøkkenavdelingen er dekorerte folk. Bassist Jørun Bøgeberg har spilt for flere hundre tusener av mennesker med A-ha i Sør-Amerika, blant annet. Rune Arnesen har også bak seg så mange reisedøgn med store norske artister at han sikkert er på hei med de fleste bensinstasjonansatte i landet. På Rockefeller gjorde de sine egne ting. De prøvde ikke å være verken Yngve Moe eller Bjørn Jenssen. Det var Dance With A Stranger med en litt annen grunnmur, og det er slik det må være.

De som krydrer aller mest denne kvelden er imidlertid den kvinnelige duoen Åshild Mundal og Hilde Norbakken. Førstnevnte fra Hafslo, som Frode Alnæs mener kan høres ut som en fiskesykdom (latter i salen, en av mange). Men her leverte de tangenter og ikke minst kor, energi, sjarm og feelgood som holdt gjennom hele kvelden. Applaus!

Vi fikk låtene vi kom for, og noen låter som er til de av oss som har hørt oss halvt ihjel på ihvertfall de to første platene. De låtene som ikke har eksplodert på Norsktoppen, men de som gjør "Dance With A Stranger" og "To" fra henholdsvis 1987 og 1989 helstøpte. I undertegnedes ører har kanskje bare Dance With A Stranger og A-ha av norske popband av 80-tallet startet karrieren så bra med sine to første albumutgivelser. La den henge litt.

«Stop Looking For Love (Through Blue Eyes)» er allerede nevnt, før vi gikk rett i en av disse fine, men litt glemte låtene; «No More Sorrow». For en låt, og for et gitararrangement! Livefavoritter som «It Wasn’t Me» (lang gitarsolo, gøy!) dro videre opp stemningen før vi landet i en sløy og seig «Look What You´ve Done». Så en nydelig «African Road» som kun ble ødelagt av et publikum som skravlet like mye som om de skulle vært på reker og bobler hos naboen. Fy skam!



Dance With A Stranger har to nye låter ute denne sommeren, og klapp på skulderen for det. «Great Wheel´s Turning» er fin nok den, mens «Summer Is On» er kanskje det mest cheesy de har vært borte i. Da var det greit å ta frem førsteskiva igjen, med en nedtonet «Lovers In The Night» som Elg og Jørun Bøgeberg gjorde sammen. Fine greier!

Foruten «It Wasn´t Me» var Atmosphere avspist med en medley bestående av «Let Go», «Living In The Future» og «In The Atmosphere». Greit nok, selv om vi også her savnet litt gitarsignatur på «Let Go» som gjorde det til en soleklar singlehit på platen. Så fulgte en leken «Boys And Girls» før vi landet i to melankolske allsanglåter som Rockefeller-publikummet husker godt; avskjedssingelen fra 1994 «Long December Nights» og låten som gjorde at vi fikk øyer og ører opp for denne gjengen aller først - «Everyone Needs A Friend».

Og Dance With A Stranger kom til sine lojale venner i Oslo fredag (og lørdag) som gikk av skaftet til «The Invisible Man» og tok til slutt avskjed med sine gamle og joviale helter på «Love The One You´re With» fra Isley Brothers.

Happy Sounds fra 1999 hoppet de glatt over (like greit), så da sto vi igjen med låter fra 30 år eller enda eldre (utenom de to nye). Således en nostalgiaften som det er flere av på norske veier denne høsten, med alt fra New Jordal Swingers til The September When.

De trenger nok ikke å gjøre det for å betale strømregningen noen av de, men fordi de har lyst og fordi vi vil ha det.

Det blir det akkurat slike kvelder ut av.