Foto: Thomas Martinsen


Det ble katartisk karaoke i usensurert synthekstase da John Maus inntok Parkteateret forrige fredag.

Synthpoperen har vært en snakkis i indiemiljøet siden midten av 2000-tallet, hvor han kom på banen sammen med klassekamerat Ariel Pink på plateselskapet til Animal Collective. Albumet We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves i 2011 ble spesielt godt mottatt, og med sin unike estetikk og oppsiktsvekkende tekster har han gjort seg markert på verdensscenen og skjært ut sitt eget hjørne i indiesfæren.

Vi hørte sist fra John Maus i 2021, da han og Ariel Pink viste seg å være til stede ved stormingen av den amerikanske kongressen den 6. januar. Mange fans var forvirret over nyhetene, da det sto i sterk kontrast med inntrykket man hadde fått fra låter som “Cop Killer” og “Rights for Gays”, og hans egen påstand om å være “left of left of left of left” politisk sett.

John Maus har derimot vist seg å være en artist det er vanskelig å sette merkelapp på, spesielt merkelapper han selv ville sagt seg enig i. Som en tidligere professor i filosofi og statsvitenskap med forsmak for retro synther og middelaldermusikk har han et ganske unikt utgangspunkt som musiker. Han har donert både til Trump og til Bernie Sanders sine politiske kampanjer, og ser på seg selv som en profesjonell eksistensialist like mye som en popmusiker. Han er en person full av motsigninger, men det er også dette som gjør han såpass interessant som artist.


Foto: Thomas Martinsen



I likhet med personaliteten hans er også konsertene til John Maus noe helt for seg selv. Der hvor musikken på plate består av atmosfæriske synthlandskap med tunge basslinjer og melankolske vokaler druknet i ekkoeffekter, så er energien på livekonsertene noe helt annet. John har blitt notorisk for sine lidenskapelige liveshow, en slags manisk karaokeopptreden hvor Maus skrur energien opp til 11 og fremfører ufiltrerte, intense versjoner av låtene sine i hyppig rekkefølge. Konsertene kan minne mer om performance art enn noe annet, og John sier selv at han er opptatt av å fjerne de tilgjorte aspektene av liveopptredener og heller servere ekte følelser og “sannhet” gjennom musikken.

Fredag kveld er Parkteateret fylt opp med et eksentrisk klientell spente på hva kvelden vil bringe. John kommer spaserende rolig ut på scenen utstyrt med sin trofaste laptop og brett med vokaleffekter. Han trykker play på macen sin før han bryter ut i maniske jungelskrik, gymnastikk og spensthopp på åpningslåta “Castles in the Grave”, en intensitet som varer gjennom hele konserten. Man må le litt av absurditeten i fremføringen, men energien er smittsom og skaper stort leven i publikum.

Vi beveger oss kjapt mellom låtene, og blir servert den ene synthpop-bangeren etter den andre på løpende bånd. Låter som “Quantum Leap” og “Bennington” gjør seg godt i sin nye energiske drakt, og “Maniac” og “Cop Killer” får publikum til å synge med av full hals.


Foto: Thomas Martinsen



I løpet av det drøye timelange settet får vi høre rundt halvannet dusin låter, alle med intens innlevelse fra Maus. Det er få skivebommer i settlisten, men ikke alle låtene gjør seg nødvendigvis bedre med avsindig skriking på toppen. Låter som “...And the Rain” og “The Combine” føles kanskje litt vel rolige til at den intense vokalen gjør de noen tjenester.

Konserten setter også spørsmål ved nøyaktig hva en livekonsert er eller bør være. Utenom John Maus selv så er det lite som faktisk gjøres “live” under fredagens konsert. Instrumentalt hører vi låtene nøyaktig slik de er på plate, oftest med vokalen med i miksen som John synger over. En såpass intens vokalopptreden gjør det utvilsomt til en interessant opplevelse, men man tenker jo på at det unektelig hadde vært stiligere med et ordentlig backingband også.

Det er derimot lett å kose seg med såpass gode låter på et bra anlegg. Det atmosfæriske lydbildet får skinne på låter som “Streetlight” og “Believer”, hvor man vaskes over av deilige synthlinjer og dype basstoner. Den hardtslående “Time to Die” blir en av konsertens største høydepunkter, og når John slipper mikrofonen i bakken og løper runder rundt scenen blir det ellevill jubel fra publikum.

Fredagens konsert var en utvilsomt minneverdig opplevelse med høy intensitet og et godt antall stemningsfulle synthpop-slagere. Det ble en energisk treningsøkt for både publikum og John selv, og den relativt korte spilletiden var en perfekt lengde for denne type konsert. En svært unik liveopptreden og en artist verdt å få med seg, selv om man kanskje kunne håpet på noe litt mer “live” enn det man fikk oppleve.