Foto: Terje Dokken


Det begynner å bli farlig lenge siden starten av 80-tallet nå, og skal man ut for å høre gamle helter som rampelyset skinte klarest på i eksempelvis 1981 så bikker de straks 70-årsmerket.

Der har du The Human League sin last man standing Philip Oakey som ble 69 i oktober, og som fremdeles står midt mellom syngedamene som begge ble med i bandet da de var tenåringer i 1980; Susan Ann Sulley (61) og Joanne Catherall (62).

Men det skulle ikke ta lang tid før vi kunne legge bort all skepsis og bare ta inn 80-tallets synthikoner i all sin herlighet. For dette ble en 90 minutters tur i en tidsmaskin som har fulgt serviceheftet til punkt og prikke.



Allsangen lød helt til bakerste rad allerede på "Love Action (I Believe In Love)" og fortsatte på "Mirror Man", "Soundtrack To a Generation" og en av få visitter til 90-tallet - "Heart Like A Wheel".

Oakey var kledd omtrent som "the slenderman" da han kom på, med høye platåsko, lange sorte ermer og solbriller tatt rett ut av The Matrix. På skjermen ruller og går det ting vi også husker fra 80-tallet, inkludert Rubiks kube og noen nostalgiske videospill-minner som det eldgamle tennis-spillet og selvfølgelig Pac-Man.

Lydbildet er syntetisk og tidsriktig med en trommeslager bak et helelektronisk trommesett med treffsikre 80-tallslyder, og to keyboardister på hver sin side av podiet som sikrer de gode gamle signaturene.

Og når den ene av dem aksler gitaren til "The Lebanon", får vi den lille nyansen av noe annet. Akkurat her sørget den 40 år gamle låta fra Hysteria-platen for konsertens rockealibi. Mer skal ikke til!

De tre eldste i front har komponert setlisten smart i forhold til å åpne for noen småpauser her og der,. Som at Philip Oakey er en kjapp tur i garderoben på "One Man In My Heart" som damene tar, før han kommer tilbake og gir damene fri på "Good-Bye Bad Times" fra samarbeidet hans med Giorgio Maroder. Så kom den ene låten som tok oss helt tilbake til Reproduction fra 1979, "Empire State Human". Gøy for de eldste nostalgikerne i salen, og de var det en del av.



The Human League-katalogen holder seg godt, men som med mange andre acts i den epoken inneholder den noen som er vel cheesy også, og i dette tilfellet er kanskje det "Open Your Heart". Det tar seg kraftig opp igjen på den tøffe "The Sound Of The Crowd" og den uimotståelige "Tell Me When" (fra 1995, så og si ny!) der kordamene er i taket og fremdeles synger rent og pent (fikk de litt tuning-hjelp, tro?).

Allsangen nådde ikke uventet et klimaks på "Don't You Want Me" der publikum sang både vers, prechorus og refreng før Philip Oakey, Susan Ann og Joanne var på igjen og festen gikk videre i taket. En fest som ikke ga seg før "Together In Electric Dreams" fadet ut etter 90 overbevisende minutter.

Julaften kom tidlig i år for 80-tallsfansen. Det tror jeg 1400 publikummere kan være helt enige i.