Foto: Ida Christine Carlsen


Siden debuten i 2012 med den selvtitulerte EP-en L'Impératrice, har den franske kvintetten danset seg inn publikums hjerter på kryss og tvers av landegrenser. For om du ikke allerede har skjønt det med den mildt sagt glitrende scenen som skinner ned på en utsolgt Sentrum Scene denne onsdagskvelden, er det en kveld i discoens ånd vi har i vente. Eller bedre forklart, et hett dansegulv.

Under årets Piknik i parken fikk de heldige blant oss ristet løs i regnet til L'Impératrice. Og da kveldens konsert allerede var utsolgt tilbake i oktober, er det tydelig at flere av oss i sommer lot seg forføre og har spredd ordet videre. Om ikke du allerede hadde lagt din elsk på kvintetten for lenge siden da, slik undertegnede har.

Det er dog et noe konfliktkledd bakteppe som omfavner den franske discogruppen under høstens turne, etter at det ble offentliggjort at Flore Benguigui avtrer som vokalist for å ta vare på sin psykiske helse etter uenigheter innad i gruppa. En påminnelse til oss alle at vi aldri kan vite hva som kan skjule seg bak smil og latter blant de rundt oss.

Selv om Flore er et stort tap, har gruppen allerede en ny vokalist på plass i Louve, som Flore selv har bedt publikum ta godt imot. Det er likevel vanskelig å se for seg noen erstatte Flore, så det ligger noe høyere forventninger enn vanlig til kvelden. Også med tanke på om resten av bandet klarer å gjenskape den samme magien som før i all turbulensen.



Det viser de raskt at de kan. Men før vi kommer til L'Impératrice, vet jeg ikke hva som kan være bedre å starte kveldens discofest med enn å få en levende discokule ut på scenen. Vi snakker selvfølgelig om Ora the Molecule, artistnavnet Nora Schjelderup går under. Selv om kanskje ikke alle kjenner «prinsen av rytmen» under det 30 minutter lange settet, da lydbilde ikke er på sitt beste så langt i kveld, er vi i alle fall blitt nogenlunde varme etter minusgradene utenfor. Og Ora the molecule treffer definitivt blinkskudd ellers som oppvarming for L’imperatrice med tanke på sjanger og stemningen hun bringer til scenen.

Les vår anmeldelse av Ora the Molecule på Piknik i Parken her

Salen varmes videre opp av den solide sild i tønne stemninga, som brer seg utover Sentrum Scene jo mer klokka bikker mot ni. Som nevnt er konserten utsolgt, så det er ingen tvil om at dette blir hett. Noe vi får bekreftet når L'Impératrice er i gang. De åpner showet med åpningslåtene «Cosmogonie» og «Amour Ex Machina» fra dere nyeste album Pulsar, til et blendende lysshow og de tradisjonelle bankende hjertelysene på hvert bandmedlem sitt bryst. Applausen brer seg raskt og det er tydelig at publikum klarer å legge dramaet bak seg i kulissene. Selv uten Flore er det jo fremdeles L'Impératrice vi får levert, da de jo tross alt var en kvartett uten henne fram til 2015.

Selv om et par bu slipper fram når de introduserer Louve som sitt nye medlem, samt Romain på bassgitar som erstatter David Gaugué som har en kort pause fra scenen på grunn av familieproblemer, viser dette seg raskt å være ufortjent og overdøves heldigvis av andres applaus. Uansett hva en synes om situasjonen rundt Flore sin utgang av bandet, blir det etter et par låter med Louve tydelig at hun absolutt fyller skoene til sin forgjenger. Og med en frisk energi bandet drar stor nytte av.



Imens vi alle danser oss gjennom kvelden blant pulserende lys og rytmer, blir både bandet selv og vi i publikum varmere og varmere i trøya. I starten av konserten fikk en nemlig noe følelsen av at både bandet selv og publikum trår noe forsiktig, men etter at de har fått kjent på kjærligheten fra oss og vi har fått servert banger etter banger fra arsenalet deres, klarer vi alle å slippe oss mer og mer løs og bare nyte kvelden.

Det hele eksploderer som forventet under populære «Agitations tropicales», hvor av allsangen også bryter ut. Noe den delvis også gjorde under «Danza Marilu». Resten av konserten kan ikke beskrives annet enn en real folkefest.



Det er momenter hvor oppmerksomheten dabber noe utover konserten, men dette manøvreres med en godt planlagt set liste og wow øyeblikk med i øye fallende gitarsoloer opplyst av strobelys, synkronisert dans eller de klassiske “få publikum til å klappe i takt” eller “lyse med mobilen” øyeblikkene. Som tross alt er klisje fordi de gang på gang fungerer. Igjen trekker jeg også fram Louve som med energien hun bringer og publikumskontakten hun sjonglerer såpass ny i spillet, er vanskelig å ikke forføres av.

Vi får servert både nye og gamle låter fra både Pulsar, Odyssee, Tako Tsubo og Matahari, krydret med et par remixer av låtene hvor av de glir inn i hverandre.

Etter L'Impératrice til slutt takker for seg etter encore med blant annet «Vanilla Fraise», er det tydelig at bandet er rørt der de tar imot den velfortjente flere minutters lange applausen og trampingen fra publikum. Til og med stående applaus fra galleri får de. Uavhengig av hvordan situasjonen utfolder seg i kulissene, er det i alle fall deilig å vite at de fortsatt kan levere som samme gamle L'Impératrice, og at deres dansbare discopop kan leve videre.