Toto i Oslo Spektrum

Foto: Terje Dokken

Det er 10 år siden de slapp plate sist, og på scenen sto det ett originalmedlem da 2025-versjonen av Toto besøkte Oslo Spektrum for syvende gang i går kveld. Hvorfor det gikk kan du lese litt lengre nede i saken.

Christopher Cross

For vi må selvsagt få med oss starten på kvelden også. Christopher Cross fikk fire Grammys for førstealbumet sitt i 1979, og har også krydret karrieren sin med noen momentum etterpå også.

Men i Norge har han aldri vært, før han i år har fått tittelen «Special Guest» på Toto sin Europaturné. Samme konstellasjon har også turnert i USA.



I Oslo fikk han drøye 50 minutter og 10 låter til rådighet, og selv om 73-åringen slet med stemmen (som strengt tatt ikke har så mye pondus i utgangspunktet), ble det en passe smooth og nedpå men likefullt oppegående kveld med åpningen «All Right», gamlealbumklassikere som «Never Be The Same» og «I Really Don’t Know». På sistnevnte tok tre rosakledde kordamer jobben til korlegenden Michael McDonald fra platen, sammen med et band fullt av flinkiser.

For det er fra musikksjangeren som har fått det omdiskuterte stempelet «Yacht Rock» Cross og de han har rundt seg kommer fra, og det spilles akkorder med mange tall i fra scenekanten. Spesielt fra pianist Jerry Léonide som spilte noen utsøkte pianokor langs med. Men trengte vi såpass mye individuelle innslag fra bassist Kevin Reyerand og trommeslager Francis Amaud? Flinke folk, for all del, men vi var kommet for Christopher Cross, som lå så langt bak i miksen at man tidvis måtte konsentrere seg litt ekstra for å oppleve hans fulle bidrag.

Vi fikk selvsagt de hitene Christopher Cross har basert karrieren og levebrødet sitt på, nemlig filmlåten fra Dudley Moores «Arthur» («Arthur’s Theme (Best That You Can Do)», småpene «Think Of Laura», den fantastiske «Sailing» og selvsagt den mest uptempo låta denne kvelden, avslutningen «Ride Like The Wind».

50 minutter var greit nok. Å dobla det kunne nok fremkalt enda flere gjesp, selv om det var en glede å se mannen som har stått i platehyllene til mange europeere i over 40 år i levende live.

Toto

Så var det klart for kveldens hovedmeny. En to-timers hitparade med et heltent Toto. Sånn lød i alle fall rapportene på forhånd, og vi skulle fort få bekreftet at formen, gnisten og spillegleden var på plass også i Oslo.

En entusiastisk gjeng åpenbarte seg foran et minst like entusiastisk publikum, og «Child’s Anthem» ledet an før vi fikk hilse på Dennis Atlas som gjorde en helt glimrende Fergie Frederiksen på Isolation-godbiten «Carmen». Sånn skal det låte! Og for å bare bevise at de hadde mye innabords denne kvelden, så brente de likesågodt av «Rosanna» før konserten hadde runda 10 minutter. Sterkt!



Toto turnerer uten noen Porcaro-brødre eller David Paich når vi skriver 2025, men de som har inntatt de samme posisjonene leverer kuler og krutt. Atlas er nevnt, men foran seg har han også legenden Greg Phillinganes som har spilt med så å si alle. Warren Ham på perkusjon, saksofon og ikke minst kor har også gjort det. På bass fikk vi John Pierce som også har satt navnet sitt på mye i musikkbransjen.

Lukathers sidekick fremst er fremdeles Joseph Williams, mannen som sang så godt han kunne på turneene til Fahrenheit og The Seventh One mellom 1986-1988 men som nesten gjør det enda bedre nå. Ytterst var også trommeslager Shannon Forrest tilbake, mannen som er mest Jeff Porcaro uten å faktisk være Jeff Porcaro. Godt valg!

Det er altså ikke Steve Lukather og en gjeng med innleide «nobodies» vi opplever. Dette er like mye barndomsvenner som levende legender, og som hver for seg har et navn som trekker genuint musikkinteresserte mennesker som Oslo Spektrum var fulle av denne kvelden. Imponerende nok, med tanke på at de spilte på Sentrum Scene med både Steve Porcaro og David Paich i besetningen så sent som i 2016.

Kveldens nyeste låt var også en de ikke har spilt før denne turneen, men vi må likevel 26 år tilbake til tittelsporet fra Bobby Kimball-comebacket «Mindfields». Utover det var det ganske så velkjent. Fra returnerende gamle klassikere som «Georgy Porgy» og «White Sister» og til hyggelige overraskelser som «Angel Don’t Cry» (også med Dennis Atlas i taket, og denne gangen med et par besøk fremme ved scenekanten).



Elefanten i rommet var uansett Steve Lukathers egenskaper bak mikrofonen. Den tretti år gamle «I Will Remember» var røff, og det skulle ikke bli bedre på «I’ll Be Over You». Det var lite pust og tone igjen, og til og med litt surt her og der. Lurt var det da at han ga bort halve «I Won’t Hold You Back» til sidemann Williams. Men han landet «Little Wing» greit, overraskende nok. En låt han akslet Jeff Beck sin Fender Stratocaster. Magisk!

Siste trekløveret av låter ble et kjent et, med The Seventh One-hiten «Stop Loving You» før pliktnummerne «Hold The Line» og «Africa» helt til slutt. Da sto vi igjen med en nesten to timer lang opplevelse med musikere fra 27 (Dennis Atlas) til 73 (Warren Ham) på scenen. Men uansett alder så gnistret de alle der oppe, og overbeviste publikum om at det er dette de aller helst vil gjøre, hvert eneste år frem til de absolutt ikke klarer å gjøre det lengre.

Slik det låt i går er nok det fremdeles en liten stund til. Heldigvis.