Jammen har det allerede rukket å bli 9 år siden Sturgill Simpson sto på Rockefeller en junikveld i 2016 og spilte låter fra A Sailors Guide To Earth.

Karrieren hans etterpå har vært morsom å følge med på, selv om vi har blitt utfordret. Fra å gå fra nevnte plate fra 2016 til platen «Sound & Fury» fra 2019, en dystopisk synthforvrengt avskjed til alt annet vi kunne assosiere med mannen opp til det punktet. Etter det hoppet han likegodt i to mini-album med ren bluegrass-musikk.

Nå er han ute med sitt nyeste album Passage Du Desir. Sonisk sett et mer tryggere prosjekt, men markedsavdelingen til plateselskapet hans har likevel fått noe å klø seg i hodet med etter at han har valgt artistnavnet Johnny Blue Skies for denne.

Sturgill velger veien utenom lysløypa han, uansett hva.

Men når mannen dukker opp på konsert, heldigvis med sitt «vanlige» navn på plakaten får vi alt sammen. Og virkelig alt sammen, for det er ingen konserter hittil på turneen som ikke har inkludert rundt 30 låter og på god vei mot 3 timer spilletid.

I den gavepakken får vi mer enn nok fra både Passage Du Desir, A Sailors Guide To Earth, Metamodern Sounds In Country Music og luringen Sound & Fury. Kort og godt en drømmeaften for de som har hengt med på denne mannens karriere siden han fant veien til platehyllene og strømmetjenestene i 2013.

Oppsettet er helt streit, med han selv på gitar og vokal og et band som bekler standardroller som gitar, bass, keyboards/orgel og trommer. Og du verden som det låter! Vintage og tøft, og med hjertet utenpå hele veien.

Dette er folk som liker å spille. Låt etter låt, nesten uten å dra pusten i mellom. Han har sin gamle gode gjeng med seg. Bandleder Miles Miller på trommer spiller fjellstøtt og korer countrytersen som ingen andre. Gitarist Laur Joamets (fra Estonia, faktisk) spiller som en gud. Alt han gjør blir til magisk musikk. I de nederste toneregisteret finner vi bassist Kevin Black og Robert Emmett på hammondorgel. Vi savnet faktisk litt fra sistemann, og skulle gjerne hatt minst like mange soloer på hammondorgel som på saksofon, som han også trakterte.

Men for en gjeng!

Noe vi fikk mye av var også låter. Gjengen stoppet ikke før vi runda 33 låter og akkurat tre timer spilletid. Da halvtimen sto igjen var han litt bekymra for om vi var tissetrengte. "Men det er vei ikke første gang dere tisser i buksa i livet deres", sa han sånn omtrentlig.

De startet lystig og energisk med "Railroad Of Sin", som også er så langt tilbake i katalogen vi kan komme. Så hoppet han galant mellom albumene sine, som den lange og jamaktige andrelåta "Brace For Impact (Live A Little)", den ferske "Right Kind Of Dream", "All Said And Done" og "Turtles All The Way Down". Fra ganske forskjellige album, men med denne gjengen og det soniske uttrykket de skapte, så var det, nesten heldigvis, ikke så lett å skille fra hvilken epoke de kom fra i Simpsons karriere.

Det ble coverlåter også, som det som ofte har blitt på turneene hans. Hvorvidt de er helt bestemt på forhånd vites ikke, men både Allman Brothers' "Midnight Rider" var praktfull, og det samme var den småintense "L.A. Woman" fra The Doors. Litt mer humoristisk ble det med Eddie Murphys "Party All The Time".

Men trengte vi egentlig "Purple Rain" midt inn i her?

Det varer og rekker. Vi visste på forhånd at kvelden kom til å bli lang, men dessverre ble det slik at den til slutt føltes litt som det også. Ryggen og bena til et godt voksent publikum er som de er. Men selv om de kunne melde fra scenen om at Sturgill og gjengen satt på Revolver til kl. 04.00 natten i forveien, så bare gønna de på.

Det var litt utfart den siste timen, og da Sturgill kunne melde "Here comes another slow one" kl. 22.46 var ikke jubelen helt i taket.

Men vi fikk en seig og stor "Fastest Horse In Town" helt til slutt. Da hadde vi fått 180 velspilte minutter med låter fra hele karrieren gjort av et helt nydelig band. Men det var ikke så mye "leave them hungry" over det hele.

Men vi skal ikke klage over annet enn egen nakke, rygg og knær egentlig.

Snakk om valuta for penga. På en mandag til og med.