Foto: Terje Dokken
Den godt voksne hardrockfansen fikk servert indrefilet fra desember 1983 da Udo Dirkschneider og Peter Baltes fra 80-tallets Accept spilte hele Balls To The Wall foran et nærmest utsolgt Rockefeller torsdag kveld.
Settingen var albumets 40-årsjubileum, og strengt tatt burde vel dette funnet sted senest i fjor da i så fall, men det skal vi ikke krangle noe videre om.
Det vi uansett må juble for er at Udo Dirkschneider og Peter Baltes står på en scene sammen igjen. De har jo i mange år tilhørt hver sin leir med Udo i sitt soloband U.D.O., mens originalgitarist Wolf Hoffmann har vært sjefen i dagens versjon av Accept som også Peter Baltes var med i frem til slutten av 2018. Omtrent hele veien var det drittslenging mellom de to leirene mellom Wolf og Udo, og nå har faktisk Baltes byttet «lag» til fansens store begeistring.
Med det er det da flere Accept-medlemmer i Udos prosjekt Dirkschneider som omhandler gamle Accept-låter, enn det er i sekstetten Accept som kun har Hoffmann igjen i rekkene.
Med det bakteppet ble det en drømmekveld for Accept-fansen som fikk mange gyldne øyeblikker servert som ble utgitt på plate mellom 1981-1985. For ved siden av Balls To The Wall sine 10 låter, fikk vi en fin dose fra både Breaker, Restless And Wild og Metal Heart i tillegg.
«Fast As A Shark» sparket det hele i gang, med Udos sønn Sven Dirkschneider bak trommesettet. De doble basstrommene var kirurgisk presise, og sønn Dirkschneider har vokst til å bli en gigant som trommeslager i denne sjangeren. Peter Baltes hadde en del lydproblemer i starten, og var mer av scenen enn på gjennom de to første låtene, men midt i «Living For Tonite» var han endelig ordentlig på plass med presise koringer og saftig plekterbass til den fengende «Midnight Mover» og beintøffe «Breaker».
«Metal Heart» er alltid gøy å høre live, mens overraskelsen i første del ble «Breaking Up Again» fra Breaker-albumet som Peter Baltes sang på. Cheesy powerballade, men gøy å høre Baltes synge som han jo gjorde på de litt mer melankolske låtene til Accept tidlig i karrieren.
Hovedretten ble servert ved Balls To The Wall da halvtimen hadde gått, og det som har avsluttet mang en Accept- og U.D.O.-konsert ble første låt ut i denne settingen, nemlig tittellåta. Spilt, spilt og spilt igjen, men i alle fall i disse ørene, aldri utspilt. En saftig hardrocklåt med riff, allsang og henda i været. Herlig! De kunne virkelig lage gitarriff på denne tiden, og «London Leatherboys» er intet unntak. Man kan nesten marsjere like bestemt til denne som til Judas Priests «Metal Gods».
Man har jo hørt disse klassiske albumene mange ganger på 40+ år, og da er det veldig gøy å endelig få høre litt deep cuts i liveversjon, som for eksempel perlen «Losing More Than You’ve Ever Had» og «Guardian Of The Night» til litt mer pløyd mark som «Love Child» og «Turn Me On» i denne avdelingen. På grensen til vanvittig stas var det.
Udo låt mer enn greit nok med sine 72 år tatt i betraktning, og Baltes med sine 66 var like påskrudd som alltid. Gitaristene Andrey Smirnov og Dee Dammers gjør en fin jobb, men du verden så riktig dette hadde vært med Wolf Hoffmann og at navnet hadde vært Accept! Kranglefanter ass, kan dere ikke bare bli venner?
Men det er like fullt en gavepakke vi får servert med de to gamle legendene, og resten av ungfolene som i beste fall gikk i bleier da dette repertoaret ble utgitt.
Avslutningen av kvelden ble en kanskje litt vel allsangtung «Princess Of The Dawn» samt «Up To The Limit» og en energisk finalelåt i «Burning». Med det forlot aldri våre venner 80-tallet denne kvelden, og viste igjen hvilken sterk katalog de har fra første halvdel av 80-tallet.
Slitesterke greier. Denne kvelden skulle også to av utøverne også bevise at de er like slikesterke.
Snakk om arbeidsfolk!
