Foto: Carsten Endresen

Når 900 Bergensere, med et par halvlitere innabords, er vekselvis musestille og vekselvis synger med av full hals, vet du at artisten som står på scenen har et visst format, visse evner og en viss rutine.

Til og med kort tid før konsertslutt kunne man høre en knappenål falle i de sarteste øyeblikkene under Thomas Dybdahls konsert på Forum scene i Bergen på torsdag.

Dybdahl vet alt om å plise publikum, og gjør det så overbevisende at selv musikkpolitiet opplever at den sjarmerende kommunikasjonen hans med publikum er ekte. Framføringen virker også som om den fortsatt kommer fra hjertet. 23 år etter debutalbumet sitt virker Sandnes-artisten fortsatt sulten på scenen, og han ser ut til å kose seg. Han viser ikke spor av å være blasert. Til Bergen torsdag hadde han kun tatt med seg lørdagsgodt.

Det betyr at settlisten kunne ha vært satt opp av enhver die hard-fan med høy ansiennitet. 8 av de 11 sangene i settet (før ekstranumrene) kom fra hans fire første, og mest kritikerroste og bejublede album, fra perioden 2002-2006. Først som to ekstranumre kom en sang fra tv-programmet «Hver gang vi møtes» (Stein Torleif Bjellas «The Best of Men» fra årets album «Null Kjærlighet»), og «Rocket Ship» fra fjorårets album «Teenage Astronauts».

En del vil mene at en artist bør fremføre en mer offensiv og dristig settliste enn den beskrevne. Denne anmelder mener det bør planlegge nøye når man skal kjøre safe, og når man skal teste ut nye sanger eller forsøke å gjenopplive sanger som ikke ble slagere, og at valget her var perfekt.

Aller mest minneverdig fra konserten er kanskje en sjelden framføring av klassikeren «Rain Down on Me», «U» i omarrangert versjon, og en nyoppusset versjon av «One Day You’ll Dance…».
Så ofte som sistnevnte store publikumsfavoritt har blitt spilt – Dybdahl kan trolig spille den i blinde - er det imponerende å klare å løfte sangen med små justeringer, i stedet for å fremføre den umotivert og utvasket.

I «U» var pianosoloen erstattet med en sax-solo av Lars Horntvedt som skapte intens jazzklapping (klapping etter soloer underveis i låta). Med andre ord en stor høydare. Horntvedt holdt seg for øvrig mest til pedal steel uten country-klang, men klingende som alt fra orgel til svevende abstrakte lydlandskaper. Horntvedt er ellers sentralt medlem av oppvarmingsbandet Orbits, som du garantert kommer til å få høre mer av før eller senere.

Jazzklapping skulle det bli mer av, for Dybdahl lot musikerne skinne. Også bassist Rune Nergaard og trommis Henrik Lødøen leverte av ypperste klasse. Kanskje samarbeidet med slike kreative, tilstedeværende, følsomme og groovy flinkiser er med på å holde Dybdahl sulten? Det virket som om Dybdahl hadde gitt dem frihet under ansvar, noe som medførte at de fleste sangene ble spilt med små, delikate endringer i arrangementene. Spesielt hørtes dette kanskje fra Hammond-spiller Vegard Lien Bjerkan, som spiller helt på høyde med for eksempel legendene Keith Emerson og Jimmy Smith.

Adjektivene ovenfor dekker også Dybdahl selv, og det er ganske imponerende etter nesten 25 år på veien. Da er det fort gjort å bli blasert, men det gir Dybdahl ikke noe inntrykk av.

Hele konserten hadde det organiske lydbildet Dybdahl slo igjennom med, og ikke det nesten overproduserte på mange av utgivelsene i siste halvdel av karrieren hans.

Konserten inneholdt ikke mange utfordringer for lytterne, men når Dybdahl bare serverer det beste fra CVen sin, ekstra blankpusset, spisser man ørene likevel. Det er både lov og sunt å bare lytte og la musikk finsikte på både hele følelsesregisteret ditt, og på rockefoten din. Dybdahl la konsekvent til rette for dette på konserten i Bergen torsdag, og gjorde ikke et eneste feilskjær.