Foto: Terje Dokken

Mr. Tillman er tilbake i byen med sitt aller nyeste album Mahashmashana med seg i kofferten. Det er alltid spennende å se hva for slags påfunn Tillman har på lager. Konserten var en imponerende blanding av nytt materiale fra hans siste album, Mahashmashana, og kjente favoritter fra tidligere utgivelser.

Evnen hans til å kombinere vittige og sårbare tekster med fengslende melodier er kanskje aller sterkest på scenen, der han får pustet liv i skapelsene sine. Selv om konsertene hans live begynner å bli noe forutsigbare, hjalp det å ha med seg et nytt, sterkt album å vise fram.

Det kunne ikke startet bedre enn med I Guess Time Just Makes Fools of Us All som allerede stakk seg ut i mengden blant albumene hans. Her fikk den sjansen til å vokse og bli til noe helt unikt av det vi har sett fra ham før.



Under Mr. Tillman viste Father John Misty fram sitt karakteristiske glimt i øye blandet inn med sin retrospektive fortelling om en fuktig kveld på et hotell. Favoritten The Night Josh Tillman Came to Our Apt er også en direkte historie som – sann eller ikke – får deg til å lytte til hvert eneste ord. Father John Misty live blir som å sitte med vidåpne øyne og høre på sin gamle onkel snakke om hans mange påfunn i gamledager. Tekstene fremføres overbevisende på albumene, men i livesettingen får de et helt nytt liv.

Tillman behersket både stemme og kontroll over publikum. På dette tidspunktet i karrieren er det overraskende hvor godt alt holder seg. Morsomt nok har hvert nyeste album blitt markert med en ny type hårvekst i ansiktet og på hodet. Nå er han tilbake der han var i 2015 med I Love You, Honeybear. Tida flyr, men fantastisk å se Tillman i storform.



Humoren hans var på plass. Løsningen på sosiale settinger er bare å “koble helt ut” som han forklarte om på Being You. Andre følelser lå på bordet, som et nostalgisk tilbakeblikk til Nancy From Now On, og hvis vi skal snakke om skuffelse, var Disappointing Diamonds Are the Rarest of Them All ironisk nok var alt annet enn skuffende fremført.

Bandet hans besto av seks musikere med lik hårvekst i penkledde antrekk. De holdt seg ganske komfortable i bakgrunnen, men lydbildet var det ikke noe å klage på. Father John Misty er tross alt et soloprosjekt, så her fikk Tillman skinne i rampelyset. Som alltid har han en enorm egenskap til å fange blikket til publikum. Det føltes stadig ut som han snakket til deg og bare deg.



Noe som er verdt å trekke fram er at selv om Tillmans scenetilværelse er noe av det beste du finner der ute, oppleves det som noe forutsigbart på dette tidspunktet. Det trenger ikke være en dårlig ting. Du vet han alltid er 100% tilstede og at sangen treffer deg dypere i sjela enn det ville gjort på plata hjemme. Samtidig savnes det enda mer futt, selv om det alltid er kult å se ham kaste mikrofonstativet rundt over hodet sitt.

Fordelen med hans siste turné for å promotere albumet Chloë and the Next 20th Century var at dette tillot ham å gå inn i en helt ny karakter, i et nytt musikalsk univers som til da var noe av hans mest nyskapende musikk. Selv om hans nyeste utgivelse ga rom for tøffere hofteristing som under She Cleans Up, sitter jeg litt igjen med følelsen på at Tillman har vært her før, da det savnes noe helt nytt som utfordrer konvensjonene han har satt seg over årene.



Allikevel må Screamland trekkes frem som et av hans desidert største høydepunkter fra gårsdagen. Da refrenget inntraff, krøp gåsehuden seg oppover armen, og det var som om den Father John Misty man tidligere kjente, var født på ny. Det blendende lyset forsterket alt sammen så utrolig perfekt.

På Nothing Good Ever Happens at the Goddamn Thirsty Crow delte han at han skrev låten som 33-åring, og bemerket hvor pinlig den er å fremføre nå. Pinlig eller ikke, er det derfor vi elsker ham – og det er ofte hans kleineste tekster som er hans mest minneverdige.

Som nevnt hadde han med seg et stort band, som ofte byttet mellom ulike instrumenter. På Summer’s Gone fikk vi imidlertid en mer intim atmosfære, og en pause fra den intense Screamland som kom før. Her fungerte minimalismen, mens på tittelsporet Mahashmashana var det merkbart at det ikke var et levende orkester tilstede. Slikt kan man selvsagt ikke forvente og var heller ikke noe som trakk ned fra opplevelsen, men skulle han noensinne opptre i Operaen, er det veldig lov å håpe på at ren musikkmagi vil bli skapt.



Mental Health adresserte temaet om å bli konstant gaslightet av kapitalismen, en kommentar til mental helse i dagens samfunn, levert med både alvor og glimt i øyet. Tittelsporet “Mahashmashana” ble fremført med en drømmende kvalitet, selv om fraværet av orkesteret ble bemerket.

Under encore fikk vi høre favoritter som Chateau Lobby #4 (in C for Two Virgins), So I’m Growing Old on Magic Mountain, Holy Shit, og avslutningsvis I Love You, Honeybear, som satte et perfekt punktum og vekket salen for siste gang.



Father John Misty demonstrerte nok en gang evnen sin til å engasjere og bevege publikum gjennom en blanding av nye og gamle klassikere. Dette var en påminnelse om hans plass som en av vår tids mest interessante musikalske stemmer, og jeg er sikker på at hans neste musikalske reise blir verdt å få med seg. Ettersom han alltid har besøkt oss for hver albumssyklus, får vi bare håpe at vi ser ham snart igjen.