Alle foto: Hogne Bø Pettersen
Steve Hackett var tilbake i Norge for andre gang på litt over et år onsdag. I 2024 spilte han i Bodø og denne gangen var det et stappfullt Sentrum scene som tok imot ham og bandet hans.– Norge har alltid tatt så hyggelig imot meg, sa Hackett i begynnelsen av konserten.
Det hele startet med åpningssporet fra hans siste album The Circus and the Nightwhale fra 2024, People of the smoke. Pent nok, men verken den eller Circo Inferno fra samme album var det helt store. Da satt Devils Cathedral fra Surrender of Silence mye bedre. Et skikkelig tøft spor med føttene solid plantet i både heavy metal-sjangeren og progrocken. Lyssettingen fungerte også fint for å sette stemningen her. Kombinert med keyboardist, og musikalsk ansvarlig for bandet, Roger Kings krydring med akkurat passende dommedags-synth var det konsertens beste øyeblikk før pause.
Every Day fra Spectral Mornings som kom ut I 1979 har noe irriterende lettebent over seg. Den er litt stakkato, med tilløp til reggae, og en sound som var egentlig forut for sin tid. Det låter veldig 1980-talls flinkismusikk ala Lava og Mezzoforte fra 1983-ish, og om en ikke like gørr.
The Tower Struck fra klassikeren Voyage of the Acolyte satt som vanlig som et skudd, men den ledet rett inn i en av de største kardinalsyndene et band kan gjøre: Bass-solo! Man skal aldri, aldri, aldri la bassisten kjøre solo, selv om den framføres av Jonas Reingold. Det er urkjedelig, spesielt når de begynner å leke funky. Selv om det er veldig sympatisk av Hackett og gi musikerne sine solo-øyeblikk gjennom store deler av konserten, så burde dette droppes. Fysjom!
Men vi kan tilgi ham når det som mange mener er et bortkommet Genesis-spor (Mike Rutherford var med å skrive det og nesten hele Genesis spilte på det), Shadow of the Hierophant blir framført helt perfekt av det sjumannssterke bandet. Det er selvsagt bare knallsterke musikere, og spesielt var det mange lovord blant publikum for Rob Townsend som trakterte både keyboards, perkusjon og ikke minst saksofoner. Sistnevnte brukte han til å dra soloer, men som oftest lå de som en perfekt annenstemme til Steve Hacketts gitarspill.
Nevnes må også trommis Felix Lehrman, som spilte sin aller første konsert med bandet. Det merket man ikke (og heldigvis gjorde han ikke noe trommesolo av særlig lengde).
Og med det var første sett over. Turneen, heter Genesis Greats, Lamb Highlights & Solo tour, så det var ingen stor hemmelighet at da de kom tilbake var det rett på med The Lamb Lies Down on Broadway. Vokalist Nad Sylvan takler Peter Gabriels vokal på en måte som tjener musikken. Han forsøker ikke å briljere eller tukle med melodilinjene, han gjør akkurat det musikken fortjener, og forsøker ikke Gabriels høyeste toner. Kudos.
På dette tidspunktet steg stemningen på konserten enormt, og det var allsang både på Lamb, Carpet Crawlers og Lilywhite Lillith. Hele bandet ytte materialet rettferdighet, og da Suppers Ready ble framført i sin totale tjuetre minutters lengde ble det virkelig klart hvor samspilte de er. Til tross for at dette var første konsert på denne turneen.
Publikum skal også stort sett ha ros. I de stilleste partiene, var det dørgestille i lokalet. Det kan jeg ikke huske jeg har opplevd sist jeg var på konsert.
Og da det hele endte med en fantastisk strålende versjon av Los Endos, inkludert vokalist Sylvan med arene utstrakt som en Messias-figur, opplyst forfra og bakfra, stod nakkehårene oppreist.
Det er tydelig at Hackett har omfavnet det faktum at folk helst vil høre Genesis-klassikere, for han har nå turnert med Genesis-musikk fra 70-tallet i snart 30 år. Og hvorfor ikke? Ingen andre av de som var med og skrev denne musikken er der ute og spiller den lenger. Det Genesis som eksisterte etter at Hackett forlot bandet i 77 ignorerte det også stort sett på 80- og 90-tallet. Så heia, Hackett!
