Foto: Henry Wu

Når vi ser tilbake på 2020-tallet vil Billie Eilish helt klart være blant artistene som satte sitt største preg på musikktiåret. Dette gjensynet var ekstra spesielt gitt at hennes siste konsert i Oslo var under by:Larm 2018 – ett år før debutalbumet hennes When We All Fall Asleep, Where Do We Go?.

Siden den gang har Eilish oppnådd en rekke milepæler: Hun har vunnet ni Grammy-priser og skrevet Bond-låten No Time To Die, som sikret henne både en Oscar og en Golden Globe. Ellers er Eilish kjent for å bryte med pop-konvensjoner, både musikalsk og visuelt, og har brukt plattformen sin til å fremme åpenhet om psykisk helse, selvbilde og samfunnsproblemer. Rett og slett Gen Z oppsummert i en artist.

Med sitt tredje album, Hit Me Hard and Soft tar hun nå med seg albumet på turné med samme navn og gjestet Oslo denne kvelden. Broren, FINNEAS, spiller på et utsolgt Rockefeller i kveld.

Foto: Henry Wu



Området rundt Unity Arena var fylt til randen av fans kledd som artisten: bandanaer, fotball-t-skjorter og stilige solbriller. En del indre glam enn da Sabrina Carpenter var der for en drøy måned siden.

Kort oppsummert var Billie Eilish like kul som man skulle ha det til - og det var ikke mangel på beundring rundt om i salen. På CHIHIRO overdøv publikum henne så mye at man knapt kunne høre artisten selv. Man må smile av dette. Mye har skjedd siden 2018, og der sto en av verdens største stjerner rett foran oss.

På LUNCH startet hun for alvor å vise fram sin utrolig sterke scenetilværelse, der hun løp fra den ene til den andre siden for å vise at selv om scenen var stor, eide hun den. Bandet hennes var plassert noen hakk nede i den, som forsterket det at Eilish hadde full kontroll over opplegget.

Eilish’ diskografi består av alt fra mørk dommedags-pop til sårbare ballader - en kontrast som hun fint klarte å variere mellom. Noen av låtene besto av flere lag av effekter som gjorde at det hørtes ut som det ble brukt playback på stemmen til blant annet refrenget på Therefore I Am.

Det er forståelig at det må bli sånn noen ganger for å sørge for at fremførelsen ikke kom med for mange kompromisser. Dette kom litt tilbake på bury a friend senere i konserten - men ja, det må være vanskelig å løpe rundt og sjonglere mellom så mange forskjellige elementer.

Foto: Henry Wu



Men det var desidert under de roligere numrene at Eilish sin stemme fikk skinne, som på WILDFLOWER der arenaen badet i lys og THE GREATEST der artisten satt rolig på en plattform og notene snakke for seg.

Mest imponerende var det på when the party’s over der hun loopet stemmen flere ganger for å gjøre versjonen så autentisk som
mulig. Her ble publikum testet ved å måtte bli bedt om å være musestille mens hun harmoniserte. Det var nok vanskelig for mange å holde tilbake da man forsto hvilken låt hun sang på, men resultatet ble så utrolig vakkert at det var verdt det.

Det fortsatte i roligere baner en stund til før monsterhiten bad guy snudde opp ned på arenaen mens hun løp rundt og filmet bandet med et slags GoPro-kamera. På øyeblikk som dette fikk hun vist fram sin mer humoristiske side. Over hele konserten var det tydelig hvor mye hun koste seg.

Hun sa hun var vant til at flesteparten av publikum sitter, så at 13 000 var på gulvet, fikk henne til å glise. Eilish koste seg såpass mye at hun fikk latterkrampe på Your Power, men dette klarte hun å hente seg inn igjen på.

Publikum var alltid med og trengte på ingen måte noen form for aktivering. Her satt tekstene brent fast i hjernen - for å bli sunget ut som om flere år med forventning. TV ble en av mulighetene der publikum fikk ta mye av æren for å ha skapt noe minneverdig der vi alle føltes samlet.

Neongrønt lys kunne bare bety én ting. På Guess (med Charli XCX på playback) fikk vi et siste adjø med brat girl summer, og wow - det var intenst, rått og sexy. Her forsvant også Billie på et tidspunkt og spratt opp på en mindre scene på andre siden av arenaen. Hun var totalt med, og det var alle andre også.

Foto: Henry Wu


Fra rave til pianoballader og nostalgi, fikk vi en sammensetning av låtene Lovely BLUE og Ocean Eyes. Særlig sistnevnte fikk ekstra mye show og var en verdig hyllest til sitt første gjennombrudd - og så vakkert det var!

Om ikke tårene kom frem her, gjorde de det nok på What Was I Made For? der broren, FINNEAS kom opp på scenen for å spille piano. De har som kjent et veldig godt forhold, men det var så ekte og menneskelig hvordan dynamikken deres satte preg på akkurat denne låta.

Med L’AMOUR DE MA VIE fikk Eilish satt igang en 80-talls synthfest, fulgt av det eksplosivitet og emosjonell dynamikk på Happier Than Ever. Så fikk vi selvsagt avslutningen alle hadde håpet på med BIRDS OF A FEATHER.

Billie Eilish klarte uten tvil å levere en konsert som rørte ved alle kroppens sanser og følelser. Selv om låtene ble fremført godt stemmemessig, var de som forventet. For utenom besøket av broren og klubbstemningen på Guess kunne man kanskje ha ønsket seg et show som var enda mer involverende og som tok låtene hennes til en dimensjon som ikke man får på studioplatene.

Man skal gi Eilish skryt for å ikke kjøre på med en konsertturné som ikke prioriterer show over å miste sitt autentiske preg, men noen ganger fikk hennes eldre låter ikke helt levd sitt fullest liv. Bandet sto der og spilte, allikevel føltes de aldri helt til stede heller.

Kunne ikke f.eks bad guy ha hatt en en forlenget versjon hvor instrumentene kommer enda tydeligere fram? Selv om “Billie Eilish” er en soloartist og ikke nødvendigvis trenger å involvere resten av bandet, kunne mer deltakelse gitt konserten det lille ekstra.

Billie Eilish troner på toppen av internasjonal pop av en grunn - og hun behøvde ikke anstrenge seg for å bevise hvorfor. Hun oste av selvtillit og ga tilbake til fansen som har løftet henne dit. Dette var hun flink til å påpeke. Gir vi til henne, gir hun tilbake - og kjærligheten hun har for musikken er en gave som resonnerte godt i rommet denne kvelden.