Foto: Ketil Martinsen
Finneas O’Connell, også kjent som FINNEAS – eller som storebroren til verdensstjerna Billie Eilish – holdt sin første solokonsert på et utsolgt Rockefeller søndag 27. april. Dette skjedde dagen etter at Billie selv hadde spilt for fulle hus på Unity Arena.
Artisten begynte å slippe solomusikk allerede i 2016, men det var ikke før han ga ut sitt tredje soloalbum "For Cryin' Out Loud" at han endelig tok turen til Norge med en turne som deler samme navn som albumet han slapp i 2024.
Blant publikum var det tydelig at mange også hadde vært på konsert med artistens lillesøster kvelden før. Billie Eilish-merch, bandanaer og baggy klær dominerte så langt øyet kunne se. Likevel var det ingenting å utsette på stemningen. Publikum var med fra første til siste tone, og eventuelle forventninger om et mulig søster-gjensyn la på ingen måte demper på energien.
Foto: Ketil Martinsen
Da klokken slo åtte og lyset ble senket, listet en skikkelse seg inn på scenen og satte seg ved pianoet. Først etter noen sekunder innså man at det var Finneas selv som åpnet showet. Publikum stemte raskt i da de skjønte at sangen "Starfucker" var i gang. Halvveis i sangen snek også bandet seg på scenen og løftet låta fra en rolig akustisk versjon til mer rocket på bare noen sekunder.
Dette ble til en solid åpning med Finneas i front, og standarden for kvelden var herved satt.
Med dette som utgangspunkt gikk Finneas videre med å spille fire sanger til fra det nyeste albumet. Bandet kjørte på med samme energi, og gjorde også disse sangene litt mer rocket enn albumversjonene, noe som løftet stemningen flere hakk og som også matchet Finneas som selv som danset rundt i skinnjakke på scenen.
"Lotus Eater" fikk publikum til å klappe taktfast, men det er ikke før Finneas spillte "Sweet Cherries" at det tar det helt av. Artisten innledet sangen med å si at dette var her han pleide å invitere publikum til å danse med han, før han kikket seg rundt og påpekete at det var lenge siden han hadde vært så tett på alle vennene sine, altså bandet, og at størrelsen på scenen var litt mindre enn vanlig. Likevel oppfordret han alle til å danse og sa han selv skulle bli med så godt han kunne uten å velte noe overrenne. Og danse med gjorde han virkelig.
Foto: Ketil Martinsen
Finneas vekslet lett mellom å sitte ved pianoet, spille gitar og danse rundt på scenen. Med et sceneteppe som minnet om en miniversjon av Hollywood Bowl, virket Rockefeller både større og mer elegant. Lysshowet, skapt med enkle men smarte virkemidler som lysstativer i bakgrunnen og lyskastere under platået til trommisen, løftet opplevelsen ytterligere og lagde et unike lysshow til hver av sangene.
Et av kveldens høydepunkter ble "What’s It Gonna Take to Break Your Heart", hvor Finneas trakk seg tilbake og lot bandet briljere, inkludert en imponerende trommesolo. Kjemien mellom bandet og Finneas var upåklagelig. Kanskje ikke så rart når dette er folk han har vært venner med en stund. Artistens mørke, fyldige stemme ble også et bærende element gjennom hele konserten, med imponerende kontroll i både dype og lyse partier.
Den første balladen, "Angel", ga et friskt avbrekk, etterfulgt av en leken versjon av “The Kids Are all Dying”, som til tross for sitt litt mørke budskap hørtes ut som en av kveldens gladeste låt.
Stemningen ble holdt oppe under "Partners in Crime" før han tok det ned noen hakk igjen. Men før det stoppet han opp for å fortelle hvordan han tilfeldigvis møtte Girl in Red (som han tidligere har produsert sangen Serotonin for) ved Sognsvann tidligere på dagen, og dedikerte neste sang, “A concert six years from now”, til henne. Underveis i historien ble det også påpekt at smekken hans var åpen.
“How did you even see that? It’s under my guitar. Look at my face”, svarer han fleipete, før han til slutt takker for beskjeden. Det hele føles ut som en hyggelig og personlig samtale med publikum, og løfter helhetsinntrykket av artisten enda høyere.
Foto: Ketil Martinsen
På "2001" fikk Finneas tak i en fans telefon og filmet seg selv og bandet lekent gjennom hele sangen, mens "Little Window" ble nok et lite vindu til den roligere, ikke like rockete versjonen av Finneas. Likevel tar det ikke lange tiden før energien blir dratt opp igjen med “Mona Lisa, Mona Lisa.” Litt ubesluttsom er han, for etter dette senker han stemninga nok en gang med med “Only a Liftime” og enda mer pianospilling.
Man skulle kanskje trodd at det ble litt forstyrrende så ofte han forandret energien på settet, men som den dyktige artisten og produsenten han er, har han funnet en god balanse på tempoet gjennom hele konserten.
"Till Forever Falls Apart" ble et av kveldens absolutte høydepunkter, med Finneas i sitt mest rockete element. I "Family Feud" dedikerte han låta til foreldrene sine og søsteren Billie, og uttrykte takknemlighet over publikummet der cirka to tredjedeler hadde vært på Billies konsert kvelden før, basert på en håndsopprekning i salen.
Avslutningen besto av publikumsfavoritter som "I Lost a Friend", "Break My Heart Again" og "Let’s Fall In Love for the Night", før kvelden nådde nok et høydepunkt med "For Cryin' Out Loud" – et eksplosivt punktum på en vellykket debut i Norge.
Med en scenevante og musikalsk dyktighet som sto til alle forventninger, beviste Finneas at han er langt mer enn bare Billies storebror. Han har for lengst fortjent sitt eget publikum – og det vil nok ikke gå lang tid før han fyller enda større arenaer alene.
