Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Kvartetten fra Oxford går på presis klokka 21, etter en vel gjennomført oppvarming av Bergens-bandet The Essential Ether som absolutt gjorde en solid framførelse foran oss få som hadde møtt opp i god tid denne tirsdagskvelden.
Shoegaze-pionerene fra 90-tallet har muligens mistet noe av sitt publikum over årene da Rockefeller ikke fylles særlig mye mer opp når Ride fyrer løs med «Monaco» fra 2024-albumet Interplay. Det er jo tross alt dette albumet vi er her for å feire, selv om de fleste av oss nok heller hadde ønsket noe mer av en nostalgireise. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves er dog ordtaket for kvelden.
For med årene har Ride definitivt bare blitt mer og mer kommersielle, og sjelen som en gang satt i de drømmende vokalene til Andy Bell og Mark Gardener, omfavnet av sveipende gitarriff i grovmælt shoegaze, klarer ikke helt å bære klisje og gjennomsnittlig lyrikk i enkel drømmepop som preger mye av det nye materialet.
Låter som «Future Love» fra 2019 albumet This is not a safe place, og «Last Frontier» og «I came to see the wreck» fra Interplay blekner i skyggen av den tidligere ærean av Rides glans. Låta «Peace Sign» er tydelig ment som å skulle være et slags minnbart øyeblikk i konserten der Bell ber oss i publikum holde opp to fingre om vi føler for det i refrenget. Men strofer som «Give me your peace sign, throw your hands in the air, give me your peace sign, let me know you`re there» kjennes ikke akkurat i kroppen annet enn å produsere et par gjesp.
Likevel er det et solid sett britene leverer, hvor av det er tydelig at dette er folk som kjenner hverandre godt. TIl tross for oppholdet fra 1996 til 2014, er de et velsmurt maskineri som baner gjennom det polerte settet med selvtillit.
Forskjellen i pulikumsresponsen når de krydrer med gamle låter som «Dreams burn down» fra debutplata Nowhere innimellom, og når de mot slutten setter igang nostalgireisen vi alle har ventet på med «Cool your boots» fra Going Blank Again og deretter «Taste», «Vapour Trail» og «Seagull» fra Nowhere, understreker også dette.
Et sett som til nå på det meste har mottatt et par hodenikk får endelig oppsvingen vi alle har ventet på, og under «Taste» kan en faktisk kjenne det riste litt i gulvet av publikums entusiasme.
De avslutter konserten på topp med «Light in a quiet room», «Leave them all behind» og populære «Chelsea girl» som de proklamerer å være en av de første låtene de skrev. Totalt sett leverer de en solid kveld, til tross for at det nyere materialert treffet noe mer laber respons enn det gamle. Det er nok tydelig at gullalderen deres er over, men de viser med de gamle slagerne at de fortsatt har en plass i musikkhistorien for flere generasjoner framover om en bare tillater seg å dykke litt ned i arsenalet.
