Foto: Carsten Endresen

Gisle Martens Meyer startet på 1990-tallet med å lage såkalt «trackermusikk» på datidens hyperprimitive datamaskiner og spillkonsoller. Med teknikkene sine kom han synthene i forkjøpet ved å skape funksjoner som i dag er grunnleggende i alle. Dette utviklet han etter hvert til pop-elektronika servert under aliaset Ugress.

Det første resultatet ble suksessen «Resound (2002)». Dette høres fortsatt jevnlig på klubber og radio, og må regnes som en av de fremste norske elektronika-klassikerne. Allerede da benyttet Ugress kitschy samples, men det er ikke til å komme unna at selve Resound i dag er retro i elektronikasammenheng.

Når så Meyer så satte seg fore å parre sin egen 23 år gamle suksess i retroperspektiv med et futuristisk perspektivt er det nesten i overkant pretensiøst, og det er etter min vurdering ikke lett å finne futuristiske musikalske elementer i Årets konseptalbum «Retrotopia». Retroen og samtiden dominerer. Får så Ugress parringen tydeligere fram live?

Svaret er utvilsomt: Ja! Hele konserten i Bergen er synket med et visuelt bakteppe som er noe av det mest imponerende jeg har sett på en konsert. Noen av elementene ser ut som om de er laget av de samme som lager de vakreste fyrverkeriene, selv om det dystopiske dominerer. Scenen er blant annet fylt med større og mindre moderne og oldtidige skjermer. Meyer, sammen med sin eneste medmusiker på trommer, opptrer for det meste diskret.



Under de fem første låtene i settet er Meyer på scenen ikledd en slags "retrofuturistisk" romdrakt. Han går sporadisk bort til instrumentene sine, men det er høyst uklart om det meste er playback eller ikke, inntil Meyer med henvisning til det visuelle showet ironisk hilser oss med «velkommen til powerpoint-presentasjonen». Programvare lansert flere år etter Ugress’ klassiker er altså ikke bare utdatert, men i vår tid også kitsch…

Først når vi med livekamera får se Meyer spille, snedig integrert i det visuelle showet, får vi en pekepinn på hva han gjør på og med instrumentene: Først ser det ut som ren styring av programmerte loops, arperggioer også videre. For det lyder playback. Senere ser dem som har skarpe øyne at han spiller på pads, oscillerer, scratcher, spiller med bue, og ikke minst bruker en nesten usynlig blåtann-mikrofon festet over øret, og man hører små variasjoner fra albumversjonene av låtene.

Mikrofonen bruker han både til sang, organisk simulering av samplinger og som vokoder. Sporadisk ser vi ham spille, og da viser han at han er en glimrende keyboardist. Jeg synes litt for sjelden. Det gjør at musikken lyder i overkant programmert. Det er formildende at programmeringen er så hinsides avansert at man må være langt ute på autismespekteret for å få noe slikt til. Å styre det live er akrobatikk på høyt nivå.

Overraskende på meg stykker Meyer opp det 28 spor lange konseptalbumet. Det funker dårlig, fordi han gjør det på en slik måte at det ødelegger dynamikken og kontinuiteten på Retrotopia. For det er nesten utelukkende de dempede låtene på sistnevnte som erstattes med sanger i samme beat som de øvrige på albumet, og dermed går nesten hele konserten i omtrent samme beat.



Erstatningene er blant annet 3 låter fra Resound. Meyer toner ned sine berømte soundscapes. Det er riktignok kun de 3 låtene som går hjem hos det litt aldrende publikummet, tilsynelatende med egne tenåringsbarn (!), men konserten tar likevel aldri av. Ugress ser ikke ut til å ha lyktes i å tiltrekke seg andre nyere lyttergrupper enn disse tenåringene.

Den visuelle retroen til Retrotopia-låtene er 1990-tallet. Til Resound-låtene er det 1970-tallet. Til to innskutte skikkelig retro-låter, en polka og en samba, er det 1960-tallets dekadense.

Å «se» Retrotopia er en annen opplevelse enn å bare høre det. Musikalsk litt svakere og mer kjedelig opplevelse, men den fine synergien med det imponerende visuelle showet gjør det til en opplevelse jeg sent vil glemme, til tross for at jeg i lengden synes den er litt kjedelig. Fordi performancen er unik. Den kan analyseres i milevis i øst og vest, og er en stor tongue in cheek-opplevelse.

Futurismen i showet likner i hovedsak på tradisjonell futurisme. Det er ikke så mye nytt. Selve futurismeaspektet er dermed retro, slik Meyer ikke akkurat overlater til oss å komme fram til. Når dette blandes med referanser til mange tidligere tiår, går jeg ut fra konserten med spørsmålet «hva får jeg ut av dette».