Foto: Carsten Endresen


Lanseringsturneen for «Kjærtegn og manifester» startet fredag på en av Bergens viktigste indiescener Statsraaden. Albumet har på forhånd fått svært positiv kritikk av en samlet musikkpresse, medregnet Musikknyheter.

Slippefesten, i det som Erichsen kaller «sin andre hjemby», var på releasedato. Store deler av publikum hørte derfor låtene for første gang på konserten.

Når man går på konsert med en artist man har et forhold til, er det vel vanligvis med forventning om at man kjenner minst halvparten av låtene godt fra før av. I tilfelle Chris Erichsen ville det i realiteten innebåret å spille et stort antall låter av legendariske The Aller Værste (TAV), som Chris Erichsen som kjent var medlem av – låter som er over 40 år gamle. Dette fordi låtene på utgivelsene i mellomtiden stort sett bare har fått klassikerstatus hos ganske få.



Erichsen tok imidlertid ingen snarvei på konserten. Det ordinære settet inneholdt utelukkende de 10 låtene på albumet, med "Bekjennelse" og "Rene Hender" som største høydepunkt. Som tidligere omtalt inneholder albumet to nye versjoner av egne låter, den ene TAVs «Rene Hender». Den satte fyr på konserten, kort tid før den var ferdig.

Låtene i hoveddelen av settet er ikke laget for noen moshpit, men for en kombinasjon av nokså konsentrert lytting og sporadiske freak outs. Når dette altså nesten kun er låter publikum ikke kjenner, medfører det at Erichsen utfordret både publikum og seg selv sterkt.

Erichsen stilte med backingtrack bestående av trommer, bass, keyboard og noen gitarspor. Live-elementet var vokalen, et av gitarsporene og selve framførelsen. Denne anmelder er svært skeptisk til å stille live med et fyldig backingtrack, fordi det begrenser – men ikke ødelegger – mulighetene til improvisasjon og øyeblikkets magi. Så minus 1 før han har begynt å spille!

Publikum tok utfordringen, og var tålmodige. Denne anmelder, som var en av de få som hadde hørt låtene tidligere, spisset ørene og fokuserte blikket for å identifisere live-elementene som kunne motvirke begrensningene med backingtrack.



Begge utfordringene «løste seg» gjennom Erichsens ekstreme tilstedeværelse: Innlevelsen minner om Samuel T. Herring i Future Islands, og sender også tankene hen til Nick Cave. Vi fikk se med det blotte øyet at låtene ikke «kun» er gjennomarbeidete studioprodukter, men noe som Erichsen helt og fullt tror på, brenner for, lever i, og gjør like mye for seg selv som for publikum.

Både de myke og harde delene av settet forsterket dette inntrykket. Selv om han gjennom hele konserten holdt sjarmerende kontakt med publikum, så det under enkelte låter ut som han nesten glemte hvor han var, men var 100% inni låtene. Pluss 1 i forhold til problemstillingen med backingtrack!

Gjennom hele konserten var det svært god respons fra det disiplinerte publikummet, så som første ekstranummer, før repetisjon av «Vekk meg forsiktig» fra nyutgivelsen, fikk vi en ekstra TAV-låt i belønning, klassikeren «De fornøyde».

Når så Erichsens ferske album, etter undertegnedes vurdering er en 8-er på 10-er skalaen, står jeg i utgangspunktet igjen med 8, men konserten er ulovlig kort. Selv om man alltid skal etterlate seg et publikum sultent på mer, må man må kunne forvente at hovedsettet varer en full time, så det trekker opplevelsen ned til 7 for meg at det kun var rundt 50 minutter. Men kose meg uten opphold i omtrent en time inkludert ekstranumre gjorde et samlet publikum, inklusiv denne anmelder.