Foto: Terje Dokken

Å se Ghost er alltid en begivenhet. Med innvielsen av Papa V Perpetua, slapp de albumet Skeletá og dro på den Europeiske turneen Skeletour med Oslo Spektrum som siste stopp på ferden.

Den mobilfrie opplevelsen fungerte og beviste at konserter er best når man lever i nuet og tar til seg alle inntrykkene. Dette fungerte utrolig bra i Ghosts favør ettersom det var så mye å se på scenen til enhver tid.

Med hvert nye album, kan man forvente ny tematikk, kostymer og sceneshow. Ghost har over årene perfeksjonert formelen for hva et liveshow er - og det virker som de bare overgår seg selv hver gang!

Dette sa vi sist de besøkte Norge på Tons of Rock 2023



Skeletá er et av Ghosts mest polariserende album, med mange som kaller det tamt, uinspirert og deres største sving vekk fra rocken til nå. På den andre siden har du en del som mener det er deres mest konsise konseptalbum til ny og hyller den gjennomgående estetikken.

I Spektrum spilte de kun fire låter fra Skeletá - og definitivt fire av de beste. På Peacefield var scenen dekket av et mørkt slør med kun Papa V Perpetua på storskjermen. Da teppet falt kunne man se Ghosts nyeste besetning, åtte personer inkludert frontmannen kledd i flosshatter, nonneslør, flaggermusvinger og sorte masker. En god start, men det smalt ikke like bra som Kaisarion gjorde sist.



Ghost er kanskje mer pop’ete enn noensinne, men krysningsområdet mellom gammelt og nytt kom godt frem på Lachryma. Mest positivt overraskende var tilbakeblikkene vi fikk til låter som har vært ute av repertoaret i lang tid. Trommene på Spirit dundret igang et helvetes leven som fikk gåsehuden til å reise seg på armene.

For å holde koken igang, var det perfekt å gli inn i heavy-rockeren Faith. Før låten startet gjorde den ene gitaristen et nummer ut av å prøve å få publikum til å trampe i trakt med ham. Det fungerte ikke så bra. Tullete, men var også en del av sjarmen Ghost tok med på scenen.



Denne utgaven av bandet fungerte utrolig bra. Gitaristene kunne vært frontfigurer i sin egen forstand, med shredding mot himmel og helvete. Som regel bidrar bakgrunnssangere til å utfylle resten av et band. Her fungerte det delvis. Stemmen kunne tidvis overdøve Perpetua, med et vokalregister høyere enn frontmannen selv. Dette var spesielt merkbart på Cirice og et par andre låter.

Som nevnt var det kun et fåtall av Ghosts nyere materiale som ble spilt til fordel for eldre låter. Kanskje dette også var fordi Meliora fyller ti år i år? På Majesty var Perpetua kledd sitt mest majestetiske antrekk og hengt oppe på veggen. Låten ble fremført som den skulle, men selv om showet var på topp, var det en følelse som satt igjen av at låtvalget kunne godt vært byttet ut med noe enda sterkere fra samme plate.



Mens vi snakker om det uforventende, fikk The Future Is a Foreign Land fra konsertfilmen Rite Here, Rite Now lyse opp salen, til oppfordring av Papa om at selv om verden der ute er kald, så var vi her inne, varme. En søt sang, men det kjentes på kroppen av Ghost hadde spilt litt for få harde låter på dette tidspunktet.

Sceneshowet rundt Cirice var ekstra fengslende denne gangen. Veggene rundt bandet var røde. Om det var vind eller effekter, fikk de det til å se ut som veggene var laget av pulserende hud. Ubehagelig og ekstremt effektivt.



Den eneste Impera- kjærligheten kom fra The Darkness at the Heart of my Love. Manges albumsfavoritt, men av all representasjonen fra dette albumet, var mye annet foretrukket. Allikevel hadde denne ikke blitt spilt live i Norge før, så vidt jeg vet, så det var uansett gøy at de ikke holdt seg for forutsigbare.

Satanized - kanskje Skeletá sitt sterkeste spor - skilte seg klart ut blant sine egne som en moderne Ghost-klassiker som var endra bedre live. Mens vi snakker om klassikere, blir det vel ikke mer klassisk enn Ritual, som forøvrig ikke fikk den responsen Perpetua hadde håpet på. “Dere liker denne? Så se å klapp da, dumme jævler”, sa han litt irritert. Man må ikke ta dette for seriøst. Han brukte dessuten et øyeblikk på slutten til å takke det norske folk for å alltid vært der for dem - om det var på Rockefeller, Sentrum Scene eller i Spektrum.



Men at Ghost anno 2025 kun spiller én låt fra debuten sier mye om hvor bandet er i dag. Selvsagt har de en såpass sterk diskografi at man må velge, men det var nok en del fremmøtte som følte at gamle-Ghost har blitt gravlagt til fordel for deres mer glam-rockete fase.

Om du hadde sagt til meg i 2015 at Ghost kom til å lage en låt med kubjelle, hadde jeg ikke trodd deg. Så her er vi ti år senere med Umbra, men så gøy det var! Perpetua kom stigende opp en plattform med kubjelle høyt i været, som han ga til det ene medlemmet respekt til kubjella - mer av det.

Så friskt det var å høre deres nyeste materiale få nytt liv på scenen, må det innrømmes at det var lite som slår deres eldre materiale som Year Zero. Denne gangen var budsjettet strammet eller brannreglene skjerpet, fordi mesteparten av låta brukte røykkanon over pyro. Var det én låt som bare måtte ha pyro, så var det denne. Skal man først tilbe Satan, må man sendes ned til helvete. Takk for pris for at det dukket opp litt mot slutten.



Det ble lovsang og hyllest på den vakre balladen He Is der djevelkirken brøt sammen og ble forvandlet til en vakker stjernehimmel som gled over i soloppgang. Vakrere øyeblikk har de aldri hatt!

Etter at stemningen hadde gått opp og ned, holdt den seg jevnt utover konserten herfra, særlig med Rats som sendte oss ned i helvete igjen. På låter som denne kunne Perpetua gjøre ekstra mye ut av seg selv, samme som på Kiss the Go-Goat hvor show-faktoren var uendelig.

Man fikk et gjensyn med Monstrance Clock som avslutning (før encore). Tidligere pleide denne å avslutte Ghost-konserter før de ble så store som de er nå. Selv om det er en haug med andre låter som kunne ha tatt denne plassen, føltes det verdig at Ghost gikk tilbake til røttene sine, særlig i dag hvor man med Skeletá kanskje opplever at de går vekk fra lydbildet som fengslet mang en sjel for så mange år siden.



Konsertene i Spektrum 2022 og på Tons 2023 var konserter hvor Ghost virket uslåelige, hvor kun deres egen kreativitet på deres fremtidige album kunne ha vippet dem av pinnen.

Om et par år vil kanskje ikke Skeletá bli husket som en av deres sterkeste utgivelser, men at Skeletour bragte fans fra 2010 til 2025, var det ingen tvil om. Det var heller ingen ting å si på hvor mye bandet og spesielt frontmannen ga av seg selv. Selv om vi ikke fikk saksofonsoloer og gjenopplivning ved hjertestarter, var det nok å feste øynene på og rocke av seg sokkene til.

Det var så rørende å se skjermen i bakgrunnen på Square Hammer som viste publikum i alle aldere, kledd i kostymer, med ansiktsmaling og store smil om munnen. Ikke en mobil i syne - vi var Rite Here, Rite Now - samlet som én for Lucifers sønn og andre demoner.