Det var derimot ikke tvil om hva det største høydepunktet skulle bli på årets festival, det som alle festivalgåerne gikk spent i vente på. Utover i folkemengden er det et fjes man ser mer enn absolutt noe annet: Eddie the Head, metalmusikkens ansikt utad og kjærlig maskot til et av de største, mest ikoniske metallbandene gjennom tidene.
For det er klart at forventningene er store når selveste Iron Maiden inntar byen! Og for fansen var det god grunn til å glede seg. Årets turné markerer nemlig 50 år siden Steve Harris først formet bandet, og jubileet feires med en tur tilbake til bandets storhetstid på 80- og tidlig 90-tallet. Bruce Dickinson røper på sosiale medier at turnéens setliste er “one for the ages”, og vil bestå eksklusivt av de beste låtene fra bandets 9 første studioalbum. En våt drøm for maidenfans verden over, med andre ord.
Foto: Thomas Martinsen
Og man skulle ikke langt inn i gårsdagens konsert før det ble tydelig at kveldens show blir et for historiebøkene. Konserten åpnes med en videosnutt som tar oss gjennom bakgatene av Øst-London fylt med referanser til bandets røtter og tidligste år i rampelyset. Vi blir så servert tre av de beste låtene fra Killers-plata, levert med smittsom energi og forrykende tempo. Lyden er ikke helt på topp på åpningslåta "Murders in the Rue Morgue", men kommer seg kraftig på ikoniske "Wrathchild" og det mektige tittelsporet "Killers".
Selv om det nå nærmer seg pensjonsalder på samtlige av medlemmene i bandet, er det fremdeles mye futt i gutta på scenen. Gitarist Adrian Smith og bassist Steve Harris kaster seg rundt og springer frem og tilbake på scenen, mens Janick Gers slår spagat og trikser med gitaren. Den nye trommisen Simon Dawson holder bandet stramt og levende, og puster nytt liv inn i låtene. Maiden har sjeldent levert en slapp konsert i sin karriere, men de spiller nå med en ekstra entusiasme man ikke har sett fra dem på noen år.
I senteret av opptreden har vi Bruce Dickinson, som høres bedre ut enn han har på mange år. Han er energisk og kommanderende på scenen, og underholder med hyppige kostymeskift og morsom banter mellom låtene. Det er merkverdig at en 66-åring som har kjempet seg gjennom strupekreft fremdeles kan levere varene på dette nivået.
Riktignok taper stemmen seg noe mot bakre halvdel av konserten. Han strekker seg betydelig for å nå de høyeste tonene på "Hallowed Be Thy Name", og "Aces High"– som jo i stor grad har ligget utenfor komfortsonen siden den ble skrevet for over 40 år siden – ble en anstrengt affære.
Foto: Thomas Martinsen
For til tross for sterk innsats fra bandet, merker man jo at dette er band som har sine beste år bak seg. Det kan bli noe slurvete i overganger mellom passasjer, og de raskeste partiene på mange av låtene spilles betydelig saktere enn på plate. Åpningsriffet på tittellåta "Iron Maiden" fremføres i snegletempo, og fanfavoritten "Phantom of the Opera" oppleves nesten som at man har satt på feil hastighet på platespilleren. Man har forståelse for at det ikke er like lett å holde nivået like høyt som i smørbrøddagene på 80-tallet, men låtene mister unektelig litt av kraften sin i roligere tempo.
Der Iron Maiden virkelig leverer sterkt er på det teatralske. Bandet har alltid vært kjent for sine forseggjorte sceneshow og det sterke visuelle uttrykket på album og band merch, men Maiden kan også virkelig det å skape stemning gjennom musikken sin. Dramaturgien er på topp på langstrakte, atmosfæriske låter som "The Clairvoyant", "Hallowed Be Thy Name" og episke "Rime of the Ancient Mariner", det nesten 14 minutt lange sluttsporet på Powerslave som markerte det største høydepunktet for kvelden.
Sceneshowet holder seg også spektakulært utover konserten, og er et sterkt visuelt akompaniment til låtene. Vi blir transportert gjennom bandets karriere, fra slitne bakgater i London til episke kamper mot djevelen, utenomjordiske romskip og til antikke Egypt. Det er likevel litt skuffende å se bandet erstatte fysiske rekvisitter fra tidligere turnéer til fordel for LED skjermer, og til og med KI-genererte effekter på enkelte låter. Det er nok av visuelle godbiter å sette pris på, men autentisiteten taper seg litt fra det man har sett fra tidligere turnéer.
Likevel er det ingen tvil om at bandet leverer et utrolig bra liveshow, og holder koken hele veien utover drøye to timer med spilletid. Publikum er i fyr og flamme på klassikerne "The Number of the Beast", "The Trooper" og spesielt "Run to the Hills". Ikoniske låter som "2 Minutes to Midnight" og "Powerslave" viser at bandet fortsatt i stor grad har de tekniske ferdighetene på plass. Det er utrolig barskt å se trippel leadgitar med gitaristene Dave Murray, Adrian Smith og Janick Gers som utveksler strofer og duellerende soloer utover konserten.
"Fear of the Dark" blir en rett og slett en magisk låt å oppleve live, hvor mektig allsang fyller folkehavet fra topp til tå gjennom den ikoniske låta. Det er derimot den antemiske "Wasted Years" som får æren av å avslutte konserten. Låta blir et fantastisk smell av en finale på en herlig avslutningskonsert og en storslagen dag på Trondheim Rocks.
På vei ut av E.C. Dahls arena er det tydelig at vi alle har fått være med på noe spesielt i kveld. Det er få som kan levere den totale pakken slik Iron Maiden kan, og at de fremdeles klarer å skape uforglemmelige liveshow 50 år senere er helt upåklagelig. Den rasjonelle delen av hjernen sier at forventningene kanskje ikke helt ble møtt, men følelsen man sitter igjen med er av en konsertopplevelse som kommer til å bli husket i all forseelig fremtid.
