Foto: Stian Schløsser Møller


Okay Kaya har alltid levert tunge temaer gjennom rolig og behagelig, ofte litt upolert, musikk. Gjennom sjelfull eksperimentell pop og lyrisk poesi lar hun oss tre inn i de noe mer tabubelagte krikene og krokene av hverdagslivet. Alltid sentrert i en slags ambivalens mellom det lystige og det tunge. Som kan få enhver til å spørre om Kaya faktisk er okay.

Siden debuten i 2016, hvor hun dukket opp litt ut av det blå på den norske undergrunnsscenen, har hun spydd ut gull etter gull, som Both fra 2018 og Watch This Liquid Pour Itselffra 2020, og etterhvert fått både lokal og internasjonal ros. Selv i all suksessen har Kaya selv derimot holdt seg ganske så anonym bak musikken.

For oss som har kjennskap til Okay Kaya er det dermed ikke veldig overraskende når hun spankulerer ut og setter i gang med akustiske versjoner av «Baked bean», «Ascend and try again», «The Wannabe» og «Asexual wellbeing». Kun akkompagnert av en tilbakelent gitarist gjemt bak en caps og en gullharpe, som blir spilt på litt senere ut i konserten, på en ellers ganske så tom og mørk scene uten pomp og prakt.



Hun uttrykker en tydelig ambivalens også rundt det og stå på scenen hvor hun skifter mellom det å ose nervøsitet og gjemme seg bak mikrofonen til å sette det ene benet med selvtillit opp på en høytaler og luftrunke til publikum. Dette skaper en merkelig følelse hos oss i publikum hvor en i et øyeblikk får lyst til å løpe opp på scenen og gi Kaya en klem og si at det går fint, og i et annet får hakeslepp av den rå selvtilliten hun trykker til med.

Det skal dog sies at selv om hun leverer kraftfull vokal som så og si treffer hver tone der hun beveger seg mellom det sarte og det sterke ut i fra hva låta krever, kan vi nok alle i publikum innrømme at det til tider er noe kjedelig. Bevist av publikumspraten som brer seg noe på plena, samt et bakteppe av berusende prat og piknik som omfavner konserten. Det er nemlig ikke flust med folk der klokka seks, selv om flere strømmer til utover i konserten.

Hun fortsetter med «Oh Minutiae» fra fjorårets fulltreffer Oh my god - That`s so me. Igjen er det vakkert, paret med korist, gitarklimpring og harpe, alltid sentrert i Kaya sin særegne vokal. Og i ambivalensen sin på scenen har hun en slags fengslende makt der hun sakte men sikkert igler seg inn under huden til de som skjønner greia. Men et såpass langdrygt pusterom klokka åtte før en dj-duo skal trå til på tampen av første festivaldag var nok ikke det flere var klare for akkurat i dag. Videre får vi servert et nakent cover av Tina Turners «Private dancer», og deretter «IUD».




Så får vi endelig servert litt mer trykk på scenen, selv om det fortsatt er minimalt altså. Med noe mer backing instrumentalt trykker hun nemlig på populære «Habitual love». Og fra dette punktet tar også konserten seg opp et par hakk, både i Okay Kayas scenetilværelse og publikums aksept for materialet.

Ordtaket den som venter på noe godt venter ikke forgjeves viser seg veldig relevant. Det handler nemlig om å stole på artistens visjon. Selv om den lavmælte starten kanskje var noe kjedelig til tider har den latt oss ta tiden til å bli kjent med lyrikeren Okay Kaya er. Når vi så har grunnlaget av hva vi kan forvente på plass kan hun tillate seg å bli litt varmere og slippe seg litt mer inn i humor og selvironi. Som i «Insert generic name», hvor Jakob i salen får kjørt seg. De som vet de vet.

Okay Kaya har aldri vært eller vil nok aldri bli alles kopp med te. Men er du en av de som skjønner greia hennes, er det fantastisk. «Psych ward» fortsetter den noe lattermilde stemningen sammen med «Check your face», som er merkelig med tanke på låtas underliggende tema, før Okay Kaya kjører det kanskje mest minneverdige øyeblikket for kvelden med et rått cover av Shirley Collins «Space girl».

Hun avslutter så med «The Groke» og populære «Mother nature`s bitch», før hun forlater scenen med et kort takk og ydmykt smil, like anonym som hun kom på scenen. De i publikum som allerede var dedikerte fans har nok fått det de ville, men skjønte du ikke allerede greia er nok ikke dette konserten som vil legge Okay Kaya i listene som ny favoritt.