Foto: Stian Schløsser Møller


Da var vi klare for kveldens store høydepunkt. Hvem bedre å runde av en dag med kun norsk musikk enn en av Norges største artister gjennom tidene. Og ja, det må være lov til å si, ettersom bergenseren med sine fem kritikerroste album har satt sitt preg på norsk musikkhistorie og gjør både stor nasjonal og internasjonal suksess med utsolgte konserter på tvers av landegrenser over hele verden.

Ti år er gått siden debuten i 2015, og selv om Aurora selv sier det er rart å høre seg selv i låtene fra den tiden da hun jo har levd et liv siden den gang, er hun fremdeles sitt vidunderlige magiske selv 100% slik hun debuterte. Etter ti år med turnevirksomhet må det også være lov å røske litt i setlisten sin da hun jo har flust å ta av i sitt kontinuerlig voksende musikalske bibliotek. Som hun gjør i dagens konsert.

Kanskje er det også fordi hun er i Norge på hjemmebane, eller fordi hun bare generelt har troen på publikumet sitt, men kveldens konsert byr nemlig på noe litt annet i skjulte skatter og alternative versjoner av populære låter. Som er forfriskende for de av oss som har sett et par Aurora-konserter allerede. Selv om det selvfølgelig alltid er like kjærkomment å få servert favorittene i arsenalet.



Konserten sparkes i gang med «Some type of skin» fra fjorårets utgivelse What happened to the heart?, etterfulgt av «All is soft inside» fra Infections of a different kind step 1. Hun beviser som vanlig at hun er født for å stå på scenen der hun danser seg komfortabelt rundt med sterke visuals i bakgrunnen, og tar oss med hjertevarme hver og en inn i Auroras verden.

Som vanlig på en Aurora konsert må så en tåle en del prat. Hun unnskylder seg først til de engelskspråklige i publikum da dette kommer til å kjøres på norsk, og får deretter en håndlaget bie fra en fan flygende opp på scenen samt et russekort fra en nylig russ som hun bruker litt tid på. Dette fører henne så inn i en recap av hennes seks uker med fri fra turne, hvor hun har skrevet masse musikk, drukket øl, hatt et solid sexliv og brukt gårdskvelden på å pumpe en tett vask i leiligheten sin.

For å ro det inn tilbake til musikken får vi så servert en akustisk versjon av «The River», som jo handler om vann, på en måte. Det er rett og slett vakkert paret med koring fra hennes dyktige band. Som hun også bruker tid på å promotere senere i konserten, da de alle er musikere på egne bein; Fredrik Svabø, Sigmund Vestrheim, Amalie Holt Kleive og Thea Wang. «The River» er ikke den eneste balladen kvelden har å by på, da vi senere får servert et minneverdig øyeblikk i «Through the eyes of a child». Som kanskje aldri har vært så tårevåt å oppleve live som etter at en har grått seg gjennom siste scene i Netflix-serien Adolesence hvor låta ble benyttet.



Men konserten byr på opp- og nedturer emosjonelt, og vi skal ikke forbli i roen altfor lenge når Aurora videre fyrer løs med rå kraft og countryvibber i «A soul with no king», etterfulgt av en utvidet versjon av «Heathens» og «The dark dresses lightly».

Ettersom vi er i Pride-måneden skulle det bare mangle at vi fortsetter festen med «en sang for the gays», som Aurora sier, med populære «Queendom». Et lite dansegulv brer seg blant sild i tønne folkemengden som strekker seg langt bak i parken. Det er deilig å være her i kveld og danse med oss istedenfor å tråkke på larver sier Aurora, til et lattermildt publikum. De som var der og fikk resten av historien fra Wembley stadium vet.

Og vi nyter også å danse med deg Aurora. Konserten ruller videre med «Exist for love», populære «Runaway», «Churchyard» og «The Seed», før vi får et ekte midnattsrave med noe mer ukjente «Starvation».



Kvelden rundes ut med «Giving in to the love», som alltid er en mektig avslutningslåt, og «Cure for me» hvor Aurora snakker seg bort fra første verset men henter seg som vanlig inn igjen med en god dose selvironi og «fuck it»-vibber da vi jo alle kan gjøre feil i ny og ne.

Med store smil forlater hun scenen og publikum begynner litt motvillig å trekke ut av parken, da vi gjerne kunne stått her en time til. Noe Aurora også tydelig kunne, da hun plutselig løper ut av scenen igjen et par minutter senere og fyrer i gang «Running with the wolves» etter stor etterspørsel fra publikum. Dette er tydelig utover tidsspennet hun har fått av Piknik i parken, da hun er ærlig om at de bare prøver å spille så mye av låten de får lov til før de blir sparket av scenen igjen. En veldig verdig avslutning på fredagskvelden av Aurora, men med et noe modig valg av setliste.