Foto: Terje Dokken

Visuelle effekter? Check. Lyd? Check. Pyro. Check. Konfetti? Check.

Konserten på Ekebergsletta sparte ikke på kruttet når det kom til partyfaktor. Under sjangerparaplyen “electronicore” – en høyoktans miks av EDM og metalcore – fikk publikum servert en heidundrende pakke med kostymeskift, lysshow og pyro i et tempo som gjorde det nærmest umulig å stå stille. Men selv om festen sto i taket, var det ikke alt som fløt like sømløst.

Høydepunktet kom allerede med Elevator Operator, en låt som virkelig tok i bruk hele arsenalet av effekter – med full klaff. Det hele minnet nesten om Rammsteins ekstravaganza på Bjerke travbane, der det visuelle overskuddet rett og slett føltes som en gavepakke.

Vokalduoen Kevin Ratajczak og Nico Sallach utfylte hverandre godt, med kontrastene mellom clean vokal og hardskrik som en rød tråd gjennom showet. I det ene øyeblikket: dundrende metall og flammer til værs. I det neste: glitter, glam og Eurovision-stemning. Denne kontrasten er kjernen i bandets suksessoppskrift – og grunnen til at de treffer så bredt.

Trommis Frank Zummo (tidligere Sum 41) har gått fra innleid turnéhjelp til fullverdig medlem, og det satte sitt preg. Da de covret Still Waiting var det som å teleportere tilbake til ungdomsskolens hormonelle opprør – bare nå med et elektronisk lynkurs på toppen.

Maggie Reilly-coveren av Everytime We Touch traff derimot ikke blink. Publikum falt litt ut, og det visste bandet godt selv: “Vanligvis ville jeg sagt at det hørtes bra ut, men dette hørtes ut som dritt,” sa vokalisten. Ærligheten var både befriende og underholdende – poeng for det.

Men suksessformelen deres – å hoppe mellom silkemykt og blytungt – traff ikke like godt gjennom hele settet, spesielt ikke i en rockefestivalsetting. Hurrikan ble et eksempel på hvordan lekenhet kan gå på bekostning av stemningen.

“Dette er en sjanger alle i Tyskland hater – den heter schlager,” sa de før et lite innslag av nettopp dét. Heldigvis ble det med en smak, for den sukkersøte blandingen av klisjé og klissete refrenger ble mest en påminnelse om at guilty pleasures sjelden er særlig pleasurable live.

I EDM-landskapet var de derimot på tryggere grunn. Hypa Hypa var en publikumsvinner med allsangvennlige hooks og hardstyle-rytmer. Pump It føltes som et blast from the past fra 2010-tallet, men ble reddet inn av et metallisk lag som ga det hele litt mer ryggrad.

Oppsummert: Kliss funker med metall – men når klisset tar overhånd, blir det mer Palmesus enn Tons of Rock. Likevel, med en avslutning bestående av RATATATA, Tekkno Train og We Got the Moves, beviste de én ting: EDM og metall kan gå hånd i hånd – særlig på en scene.