Foto: Terje Dokken

Slomosa har på kort tid sementert sin posisjon som et av Norges mest spennende nye tilskudd på den tunge rocksiden. Med sin selverklærte “tundrarock” – en fusjon av ørkenrockens seige driv og nordisk tungmetall – åpnet bandet Moonlight Stage denne torsdagen med et smell. Vokalist og gitarist Benjamin Berdous ledet an med stødig hånd, der han med skarpe riff og sterke stemme trakk publikum inn i teltet. Til tross for en sjanger som ofte forbindes med et kornete og rått lydbilde, var lyden denne ettermiddagen overraskende klar, kraftfull og balansert.

Berdous, som spøkefullt annonserte at han vanligvis ikke er ute av senga før ti, var langt ifra søvnig denne dagen. Bandet fra Bergen var energiske, og virket fast bestemt på å gi publikum et musikalsk spark i magen.

Spesielt under låten In My Mind’s Desert fikk trommeslager Jard Hole vist hvorfor han er en motor bak bandets massive sound. Med presisjon og trøkk hamret han løs på trommene som om han prøvde å riste hele sletta løs fra bakken. Rytmeseksjonen pisket publikum fremover i en sandstorm av rytmer, og det var umulig å stå stille.

Marie Moe, kjent fra blant annet Razika, skinte sterkt på scenen med sin karakteristiske bass og sceneutstråling. Med sitt lure smil og tilstedeværelset, leverte hun med en innlevelse som smittet over på publikum. Sammen med resten av bandet, badet vi et deilig lydbilde av gitarfeedback.

Slomosas inspirasjon fra tungvektere som Kyuss og Queens of the Stone Age ble tydelig på låten Battling Guns – et eksplosivt høydepunkt med et sterkt politisk budskap, skrevet om okkupasjonen av Gaza. En truende låt med et sterkt hovedriff.

There is Nothing New Under the Sun, med sitt sexy riff og hypnotiske groove, kunne lett fått Josh Homme til å nikke anerkjennende fra sidelinja – en låt så tettpakket med fuzz og attitude at den dirret i brystkassa lenge etter siste akkord.

Og selvsagt: Horses. Låta som først satte Slomosa på kartet da den ble sluppet i 2019, føltes ikke bare som en publikumsfavoritt – den har allerede inntatt rollen som en moderne klassiker. Folk rundt nikket i takt som om de var under en felles stonerrock-transe som følge av de store gitartonene.

Slomosa beviste at de ikke bare er et band med potensial – de er allerede i ferd med å bli en bauta i norsk rock. De kombinerer referanser til stoner- og ørkenrock med en frisk identitet, og gjør det med selvtillit, glød og spilleglede.

Fra eksplosive politiske låter til seige riff og gnistrende samspill, leverte de en konsert som både tilfredsstilte de som kjenner sjangeren godt – og garantert rekrutterte noen nye fans på veien. Det er bare å spenne seg fast: tundrarocken er kommet for å bli.