Foto: Terje Dokken

Det er bare to år siden de amerikanske rockerne sist besøkte Tigerstaden, men mye har skjedd siden den gang. Som vokalist Jack Underkofler bemerket fra scenen, hadde omtrent dobbelt så mange møtt opp denne gangen – og denne gangen slapp vi regnet.

Bandet sparket i gang med .intoodeep., en kraftfull åpning som umiddelbart viste hvorfor mange hadde ønsket seg en ny runde med Dead Poet Society på Tons of Rock. Underkofler hadde et solid grep om vokalen – med en følelsesmessige intensitet som viste han hvorfor han fortjener å stå i rampelyset.

Stilmessig er Dead Poet Society som en slektning av Royal Blood. De kombinerer elementer av alternativ rock, blues og post-grunge, men der Royal Blood ofte byr på fengende “earworms”, holder DPS seg i et mer tilbakeholdent og til tider ensformig lydlandskap.



Det er mye hardcore- og alternativ rock i lufta for tiden, og Dead Poet Society passer fint inn i bølgen – selv om lydbildet deres tidvis kan føles litt sterilt. Heldigvis var energien på scenen nok til å blåse liv i teltet. Underkofler leverte intenst, mens bassist Nick Taylor var det visuelle høydepunktet, med energiske hopp fra scenekanten og konstant bevegelse som rev publikum med seg.

Likevel snek det seg inn en viss trøtthet i lydbildet etter hvert. Det ble klart at mange av låtene fulgte lignende strukturer og dynamikker. Selv når mer heavy spor som .SALT. bød på noe nytt – med bruk av slides på gitar og en mer seig groove – var det unntaket heller enn regelen.

Spesielt Lo Air, som forsøkte seg på en blues-aktig stemning, ble hengende i lufta som en uforløst idé. Låten hadde potensial med noen kule skift og stemningsfulle passasjer, men falt tilbake til et forutsigbart refreng som ikke klarte å løfte helhetsinntrykket.



Konserten manglet rett og slett de små overraskelsene som kunne holdt spenningen oppe hele veien. Men det hele tok seg heldigvis opp mot slutten, da bandet smalt til med Uto, Running In Circles og HURT – låter med et mer rendyrket rockeuttrykk som fikk både teltduken og rockefoten til å vibrere.

Her kom de på sitt mest intense og medrivende, og man fikk et glimt av hvor bra dette bandet kan være når de virkelig treffer. Det er tydelig at de har noe eget på gang – men skal de nå de virkelig store høydene, bør de tørre å leke mer med både lyd og scene.

For det de leverte på Moonlight Stage denne torsdagen, var energisk, solid og tidvis glimrende – men det manglet det lille ekstra for å bli minneverdig hele veien.