Foto: Terje Dokken

Torsdagen på Tons of Rock ble en folksom affære, da tusenvis av norske rockefans fant veien til Ekerbergsletta for å oppleve noen av de største punkebandene i både norsk og verdens historie. Fantastiske konserter fra The Good the Bad the Zugly, Turbonegro, Sex Pistols og Green Day gjorde torsdagen til en av de beste festivaldagene for norske punkefans på lenge.

Et av årets mer usedvanlige bookinger var College-rockerne Weezer, Californiabandet som utvilsomt er blant de største og mest velkjente rockebandene fra 90-tallet, men ikke et som nødvendigvis bringer tonnevis av rock til bordet slik mange av de andre headlinere på tidligere Tons of Rock har gjort.

Desto merkeligere var det å booke et så stort navn som Weezer til den altfor lille Vampyr-scenen på festivalen. Selv om bandet ikke passer som hånd i handske på festival-lineupen er de utvilsomt et av de større trekkplasterne for den utsolgte torsdagen, og det ble nesten ubehagelig tettpakket da hærskaren av nerdete fans skviste seg inn på Vampyr-området tidlig torsdag kveld.

Og det med god grunn. Få band har produsert så gode poprock plater som Pinkerton og ikoniske Weezer (Blue Album), to av de mest anerkjente rockealbumene fra 90-tallet. Bandet har også holdt koken utover 2000-tallet med en håndfull radiohits, og opprettholdt en fargerik karriere frem til dags dato med stødige albumutgivelser i varierende kvalitet. De har utvilsomt storhetstiden på 90-tallet å takke for mye av suksessen, men har klart å beholde en dedikert fanbase som ikke får nok av deres unike brand med taperorientert power-pop.

Og for fans av de platene var gårsdagens konsert en fantastisk opplevelse. Det drøye timelange settet var en bunnsolid hitparade, med hele åtte av ti sanger spilt fra Blue Album supplert med mange av de beste låtene fra andre utgivelser.

Konserten starter noe beskjedent med en litt slapp versjon av “Hash Pipe”, hvor det føles som bandet ikke helt er varme i trøya enda. Frontmann Rivers Cuomo virker utilpass og klein i starten av settet – selv til han å være – og ikke helt med i konserten utover i “My Name Is Jonas” og “Dope Nose”. Han leverer noen fraser på norsk mellom låtene, som sjarmerer men ikke nødvendigvis girer opp publikum.

Det er først på låta “No One Else” at stemningen begynner å ta seg opp noe veldig. Vi får servert flere av de beste låtene fra debuten, med god kok i publikum på “Surf Wax America”, “Holiday”, og sterk allsang på ikoniske “Undone - The Sweater Song”. Det blir også koselig sommerstemning på den breezy “Island in the Sun”, til tross for det grå været.

Den gode stemningen fortsetter videre inn i introvert-anthemet “In the Garage” og den energiske “Why Bother”. Faktisk føles det som konserten bare blir bedre og bedre utover setlisten. Den funky “The Good Life” vrikker romper langt bak i sletta, og B-siden “You Give Your Love To Me Softly” får publikum til å hoppe på de fremste radene. Til og med “Beverly Hills”, en notorisk nadir i Weezer-katalogen og surprise nummer én hit på poplistene, ble varmt mottatt og sterkt fremført av bandet.

Men de største høydepunktene kom nok helt til slutt. Den hengslete “El Scorcho” bød på sterk allsang og skeivdans i publikum, før den så led inn i den kraftfulle “Say it Ain’t So” hvor hele festivalområdet brølte med på refrenget. Konserten avrundes med hitlåta “Buddy Holly” som ble en perfekt varm og koselig finale som de fleste gikk smilende vekk fra.

Totalt kjørte Weezer gjennom 18 låter på det drøye timelange settet. Det er selvfølgelig noen låter man savner fra setlisten og gjerne skulle opplevd live, blant annet den ikoniske “Only in Dreams” samt en del låter fra White Album, OK Human og Everything Will Be Alright in the End”. Men i det tidsrommet man hadde å jobbe med var det mer enn godt nok.

Likevel skal det nok erkjennes at Weezer ikke overvant mange nye fans med denne konserten. For etablerte tilhengere av bandet var det en nesten upåklagelig samling med låter sterkt levert av Rivers og co, men for mer passive tilskuere var det nok ikke blant festivalens største høydepunkt. Mange datt nok av tidlig i settet da det ikke var kjempegod stemning verken på eller av scenen. Men for enkelte var dette en av de beste opplevelsene på årets festival.