Foto: Terje Dokken

Dimmu Borgir var tilbake på Ekebergsletta etter tre år og dro publikum inn i sitt symfoniske, mørke univers av demoner og skrømt. Som tryllet fram ut av sort røyk, steg de ut på scenen og brukte de neste omtrent 70 minuttene til å dominere.

Bandet trenger ingen introduksjon her til lands – men én nyhet var tydelig: deres nye gitarist Kjell Åge “Damage” Karlsen, som tidligere har spilt i Chrome Division med Shagrath, gjorde sin debut i Dimmu Borgir denne kvelden. Innvielsen kunne knapt blitt bedre!


Foto: Terje Dokken


Uten å nøle satte de i gang med den kraftfulle Interdimensional Summit, som plantet de mørke tonene så kraftfullt at selv dagslyset virket uvesentlig. På tross av noen problemer med mikrofonen, kom Shagrath raskt på rett kurs. “Dette kan dere!” ropte han før de fortsatte sin marsj mot underverdenen med The Serpentine Offering, hvor vokalisten virkelig pisket opp stemningen.

Første virkelige gåsehudøyeblikk kom med Gateways – en intens og drønnende opplevelse, selv uten gjestevokalist Agnete Kjølsrud denne gangen, til tross for at hun spilte med Djerv tidligere på dagen.

Symfoniorkesteret var tilbake med storslåtte arrangementer på In Death’s Embrace og Grotesquery Concealed, før helvete virkelig brøt løs under Council of Wolves and Snakes. Her fikk vi et nærmest rituelt øyeblikk, komplett med bukkeskalle, fakler, stortrommer og tung røyk – et dramatisk klimaks i settet.


Foto: Terje Dokken


Det er imponerende hvor godt Dimmu Borgir klarer å holde lydbildet sitt variert og dynamisk uten å miste identiteten. De overrasker, men viker aldri fra sitt eget univers. Og med mesterlige fremføringer fra Shagrath og resten av bandet – som ikke bare spilte som guder, men også opptrådte med fengslende scenepersonligheter – ble det hele løftet til et nytt nivå.

For dem som ikke hadde sett Dimmu Borgir før, trengte de ikke mer overbevisning – men så kom Progenies of the Great Apocalypse og hamret spikeren i kista. Bandet og publikum holdt rocketegnet i været. Det var djevelsk vakkert!

Som Jens Stoltenberg påpekte i festivalens åpningstale: “keep on rocking in the free world!” Det finnes folk der ute som er offer for krig, okkupasjon og undertrykkelse – vi i Norge er så utrolig heldige som får uttrykke oss gjennom musikk som fellesskap og frigjøring. Dette øyeblikket på Tons var et slikt øyeblikk der vi alle sto samlet som ett.


Foto: Terje Dokken


Dimmu Borgir avsluttet med Mourning Palace og rundet av en fantastisk konsert med et legendarisk svartmetallband som ikke har fått statusen sin uten grunn.

Shagraths sønn fikk til og med en shoutout tidligere under konserten, da dette var hans aller første. Metall binder oss sammen – og få band gjør det like sterkt som Dimmu Borgir.