Foto: Lindsay Hague



Sparks er noe så sjeldent som en brødreduo, som i løpet av sin 53-årige karriere under det navnet, jevnlig har hatt store hits med konstant fornyet kunstpop. Fornyelser som har påvirket artister som bl.a Depeche Mode, Morissey, Beck og Franz Ferdinand.

På grunn av evnen til fornyelse, har Sparks år etter år rekruttert nye fans. Det er derfor en langt jevnere aldersfordeling blant publikum enn når de fleste andre artister på nesten 80 år opptrer.

Det er ikke tilfeldig forbipasserende som har fylt opp det store konserthuset, tilsvarende operaen i Oslo. Når duoen entrer scenen, litt etter backingbandet, reiser publikum seg i stående applaus og til voldsom jubel i flere minutter, inntil vokalist Russell Mael sier den første tekstlinjen i første låt: «So, May We Start?» («Annette», 2021).

Til tross for at det bare er sitteplasser, er det i første etasje dansing og tilløp til gude-dyrkelse fra første låt.

Sparks har helt siden starten hatt som image en slags karikering av de to brødrenes personligheter: Russell med ekstrem karisma, ekstrovert og aldri i ro. Keyboardist Ron Mael verken pikenes eller guttenes Jens, introvert og statisk. Intet unntak i år, bortsett fra tradisjonen som ble etablert på 2000-tallet; at Ron faktisk reiser seg og danser en helt særegen dans på mellomspillet på «The Number One Song…» («No. 1 in Heaven», 1979), og snakkesynger på "Suburban Homeboy" («Lil Beethoven», 2002).

Nå er riktignok Russell 5 år yngre enn Mick Jagger, men det er likevel imponerende at Rons lillebror holder stemmen like godt som Stones-vokalisten, og at han hopper og danser et fullt sett kveld etter kveld på enda en verdensturné. Klarer du bedre?

Med 28 studioalbum på baken, er det ikke en gang tid - selv i et full-lengdes sett - til å spille en låt fra alle. I motsetning til artister som f.eks Springsteen, Stones og Young trenger Sparks heldigvis ikke å lene seg på gamle hits, for de har hatt stor suksess også med de 4 albumene de har utgitt på 2020-tallet. Låter fra dem utgjorde halve settet.



Foto: Lindsay Hague



Det sier noe at selv «Lord Have Mercy», som kom 23. mai, (på «MAD!»), har blitt en publikumsfavoritt. Det er derfor imponerende nok ikke dristig å avslutte med denne månedsgamle låten, like etter den 52 år gamle ikke-hit’en «Whippings and Apologies» («A Woofer in Tweeter’s Clothing», 1973).

Litt overraskende er det at det er «Music That You Can Dance To», (tittelspor, 1986), som setter fyr på salen, litt etter midtveis. Deretter og ut er det overtent, med blant andre gjennombruddslåten «This Town…» («Kimono My House», 1974), deres sjangerskapende «The Number One Song…», og «comeback»-låten «When Do I Get To Sing My Way» («Gratuitous…», 1994).

Det har vært lenge mellom utskiftningene i Sparks sitt backingband de siste årene. Det reflekteres i samspillet, sees i scenekjemien og gir dem mot til bittelitt improvisasjon under sine strenge sjefer.

Nesten alle Sparks’ låter har mange lag keyboard. Jeg vil tro at det er delvis av forfengelighet at Sparks ikke har med en ekstra keyboardist, men lar de to gitaristene spille noen av keyboardlagene. Desto mer keyboard Sparks har i en sang, desto mindre gitar er det uansett, og da har man to gitarer klare på de låtene som har mye gitar, der alt keyboardet kan spilles med to hender.

Gitaristene fikser uten videre "synth"-oppgavene sine på gitar, medregnet den hyperraske arpeggioen på «The Number One…». Med to arsenal av effektpedaler skaper de også lydeffektene på f.eks «Beat The Clock» («No. 1…») og «This Town…». Gitarstemmingen tar de lydløst på to tilmålte millisekunder etter hver låt.

Den store backkatalogen til Sparks gjør dem i stand til å putte så mange overraskelser som de vil inn i settlistene sine. Gårsdagens «twist-biter» var, i tillegg til nevnte «Whippings…», «Reinforcements» («Propaganda, 1974»), «Goofing Off» («Introducing», 1977), «Academy Award Performance» («No. 1…») og «All You Ever Think About is Sex» («In Outer Space», 1983).



Foto: Lindsay Hague



Et av de aller mest minneverdige øyeblikkene, var for undertegnede «Please Don’t Fuck Up My World» («A Steady»…»), introdusert med Russells sørgmodige konstatering av at teksten nå er enda mer aktuell enn da låten ble sluppet som stand-alone singel i 2019.

Mens originalen starter fanfarisk, starter de i København med kun svært godt samplet Rhodes-piano, ekstra følsomt spilt, til nedtonet vokal. Etter hvert følger litt bass i tillegg, før bandet smeller inn midtveis. Alle fire i backingbandet, som også korer, mestrer å synge de lyse barnestemmene i låten.

En annen uforglemmelighet er nevnte "Suburban": Ron - født i august 1945 - framfører vokalen med utilslørt alderdommelighet og sjenert stolthet, dels sammen med lillebror. Ron som alltid har drømt om å synge det som for ham er "my way". Han har gjort det tidligere på denne ene låten, men sjelden.

Låtene fra tidlig i back-katalogen minnes også ekstra – neppe noen av de tilstedeværende har hørt hele den live, og det er derfor alltid stor spenning knyttet til hvilke av disse de velger. De av fansen som ikke er aktive på SOME, spør seg alltid før hver konsert: «Får jeg akkurat min favoritt i kveld».

Etter sistelåten står duoen svært lenge igjen på scenen til stående applaus, og etter at de går av, krever de ytterligere lang applaus for å gi oss to ekstranumre: Den nyere publikumsfavoritten: «All That» (fra «A Steady Drip, Drip, Drip», 2020), samt «The Girl Is Crying in Her Latte» (tittelspor, 2023).

Sparks er stolte av fortiden sin, og hedrer den, men hviler ikke på den. Undertegnede har sett dem live over flere tiår, og imponerende nok var gårsdagens konsert kanskje den aller beste av disse. Konserten var intet mindre enn et sammenhengende høydepunkt, levert feilfritt.

I vårt ferske intervju med dem, lovet de at de kommer til Norge på neste verdensturné, og det er bare å begynne å telle ned.