Foto: Carsten Endresen
Få opplevelser er så luksuriøse som å se og høre en etablert artist live på en liten scene. Fredag var det Yndling som serverte luksusen på Landmark i Bergen, som rommer ca 200 publikummere, og ikke har opphøyet scene.
Yndling tråkker her utrolig nok i sjangerkollega Slowdives fotspor. Vi snakker da om shoegaze, men i Yndlings tilfelle hører man minst like mye drømmepop, med sporadisk trip hop-krydder.
Konserten fungerte som slippekonsert for ep’en «(I’m in the Palm of Your Hand)», som er første del av albumet hennes som kommer til høsten, og bestod av mange av låtene herfra og for øvrig stort sett de største hitene hennes.
At slike store artister spiller slike steder henger nok sammen både med at drømmepopen og shoegazen har begrenset nedslagsfelt i Norge, at det er gøy å opptre på slike scener, at det vil være klar dominans av hengivne lyttere, og at settingen appellerer til media.
Yndling er i den posisjon at alle låtene hennes står for seg selv – hun gir ikke ut «fillers». Dette får man bekreftet av å se fordelingen av strømmingene hennes på Spotify.
Man blir ikke stående å vente på at bestemte låter skal spilles. Hadde det ikke vært mange nok selvbærende låter, hadde hun neppe spilt et fullt sett, men det har hun altså. Settet var derfor blottet for døde øyeblikk fra scenen, selv om hun tillot seg å droppe gull som «Once or Twice».
Nå er ikke drømmepopen alltid designet for moshpiten, men shoegazen er jo i større grad det. Når hennes strålende leadgitarist Adrian Einestor Sandberg, som også er hennes medprodusent, tar seg helt ut på noen av låtene, inviterer det til å moshe. Hennes like strålende trommis, Jacob Langmoen inviterer også.
Hadde Yndling tatt pause fra drømmeverdenen og fridd litt til oss i salen, hadde hun fått se oss gjøre mer enn å svaie og trampe beaten.
Yndling har bekreftet at konsertene hennes tidligere har hellet mer mot shoegaze live enn på albumene, der det er drømmepopen som er i førersetet.
På årets utgivelser og kommende utgivelser, er imidlertid shoegazen og drømepopen lagt oppå hverandre i et mer fyldig lydbilde. Konserten i Bergen reflekterte dette. Fra første til siste strofe fikk vi en drømmende murvegg av følsomhet.
Bassen og synthen i lydbildet ble traktert av backingtrack. Jeg trekker alltid et poeng når det brukes som annet enn supplement, uansett hva årsaken er.
For det begrenser rommet for å improvisere for dem som spiller live, til å skape øyeblikkets magi, og at improvisasjon på et backingtrack kort sagt er svært utfordrende (selv om det er mulig). Det er tross alt vanskelig å ha blikkontakt med et backingtrack.
Hvis en ser bort fra den visuelle opplevelsen av å se musikerne live, er jo en viktig årsak til å gå på konsert at man får noe som bare tilhører den kvelden, og ikke bare er som avspilling av et album.
Heldigvis fungerte backingtracket som studiomusikere for tre artister – både Yndling, Sandberg og Langmoen viste tydelig at de kicket på det de gjorde og spilte og sang i nuet. Yndling har en distinkt signatur både på stemmen og syngemåten sin, som er vanskelig å fange i studio, og inspirerer med å framstå i ett med låtene og i sin egen verden.
Landmark er et vanskelig sted å få god lyd ut live, og fredagens konsert kunne opplagt hatt bedre lyd. Basslyden ble for lite nyansert/for buldrete, og synthen på én låt betydelig for høy, men på flere andre litt for lav. Uten å nerde videre, skal det ikke utelukkes at backingtracket må ta noe av skylden for det.
Yndling bergtok i den intime settingen publikum uten pause, fra start til slutt, men i et lovlig kort sett. Jeg krever mer enn en time! Men det var kanskje meningen å forlate oss sultne? Hun etterlot oss nemlig med sin største hit «Like Love is Real» etterfulgt av årets «As Fast as I Can», som kanskje har blitt min favoritt av henne.
