Foto: Øyafestivalen/Helge Brekke
Beth Gibbons er mest kjent som vokalisten i Portishead, men hun har også gitt ut to gode soloalbum, Out Of Season med Rustin Man og fjorårets Lives Outgrown. Kveldens konsert skal i hovedsak dreie seg om sistnevnte.Hennes spesielle stemme er i førersetet på åpningslåta Tell Me Who You Are Today, men akustisk gitar og strykere er viktige i lydbildet. Det er rolig, men låter bra. Lydbildet er stort når strykere og fullt band drar på. Burden Of Life er preget av en flappende perkusjon som jeg ikke klarer å plassere og en intens vokal. Lydbildet er stort og flott. Denne kan minne om Portishead, men med et mer organisk uttrykk.
Stor stemme
Gibbons får vist frem en stor stemme på Floating On A Moment. Et lekkert gitarriff, koring, og sag bygger oppunder stemmen. En cembaloliknende synth i refrenget og gir et litt spesielt, men nydelig lydbilde. Det er mye mer lyd i bandet på Rewind. Fuzzet gitar og mer trøkk gjør låta tidvis rocka, men Beth og hennes stemme styrer det hele. Strykere og bass-saxofon leder et mellomspill, før gitaren blir med ved et lekkert riff. En rolig gitar starter For Sale, før Beth synger inderlig og pent. Lydbildet blir ganske voldsomt når strykere kommer inn, men de holder det kontrollert og pent.
Mysteries er den mest kjente låta fra plata med Rustin Man. En rolig låt med hennes stemme og akustisk gitar i forsetet. Koring og sag kommer inn mot slutten. En nydelig låt som får stemningen i taket. Hun takker for den voldsomme responsen. Det er eneste gangen hun prater til publikum i løpet av konserten. Bass-sax, tangenter og gitar gir et fyldig bakteppe til Gibbons sin melankolske, men behagelige stemme på Lost Changes. Plystring og kor avslutter.
Lekkert lydbilde
Oceans er svevende og fin med sag og strykere. Koring, plukkende gitar og fiolin gir et ekstra lekkert lydbilde mot slutten. Nydelige Tom The Model fra Out Of Season får litt ekstra trøkk her, spesielt ved hjelp av saxen. Hun drar på godt selv også. Det starter pent og pyntelig med fiolinintro, men det tar litt av når perk, gitar, strykere, sax og hele gjengen drar på i refrenget av Behind The Sun.
For de som har ventet på låter fra Portishead, så kommer monumentale Roads med litt ekstra trøkk her. Gitarsoloen er skikkelig fuzza og rocka. Beatsene får også litt ekstra trøkk. Gitar og fiolin er bare nydelig og stemmen er ubeskrivelig. Den avsluttende Reaching Out har en intens vokal med koring. Saxen høres ut som fjerting. Låta har et ganske stort lydbilde, men klarer ikke å overgå opplevelsen fra låta før. Selv om de gamle låtene får best respons både hos meg og blant publikum, er det nye meget habil popmusikk som jeg må blir bedre kjent med.
