Foto: Øyafestivalen/Helge Brekke
En mannlig croonerlåt er introen til britiske Lola Young. Hun starter også ganske rolig. En forsiktig, plukkende gitar og dyp bass starter konserten, før hele bandet kommer med. Lolas stemme er lys og klar med mye trøkk. Dermed er hun et naturlig midtpunkt på scenen. Et godt refreng skaper tilløp til allsang allerede på første låt
Wishing You Were Dead starter rolig, men en voldsom bass tar litt overhånd, og overdøver nesten hennes inderlige stemme. Trøkket i stemmen hennes gjør at den likevel skinner igjennom. En rask og rocka låt .
Når hun er innom R’n’B, er det med litt trøkk og en grom bass. Det låter ganske tøft. Bandet tar litt mer i den påfølgende låta, med fuzzgitar og heftig bass til en funky låt. Stemmen blir litt skrikende og høyfrekvent her, men det kan være lydmannen som er glad i diskant og ikke Lola Youngs skyld. Konserten veksler mellom flere stilarter. Nå er det dyp synth og en rappende Lola. Tempoet har gått ned nå. Mellom de rappende versene viser hun en utrolig rekkevidde i stemmen. Som jeg tidligere har skrevet, går hun høyt, men hun går jaggu lavt også. .
De gangene hun prøver seg på en lystig poplåt med inderlig stemme, blir det litt Adele light. En rolig låt har nesten bare akustisk gitar som backing og blir pratet i stykker i versene, men i refrenget synger de med foran scenen. En pen og var låt frem til hele bandet kommer med og hun setter i et skrik.
Det går over i en rolig, men funky R’n’B-låt med en fengende melodi. Det blir plutselig rocka når en fuzzgitar kommer inn og trommisen tar litt av. Not Like That Anymore er en lett poplåt. Her gir hun på i refrenget. En spretten melodi og et godt bassriff skiller den fra dusinvare, men dette fenger ikke meg i særlig stor grad.
Nest siste låt har et ganske rocka refreng og funky R’n’B i versene. Hun prøver å dra med seg publikum, men får medium respons. Det får derimot siste låt, for hun avslutter med sin største hit. Hun mener selv at “Messy” oppsummerer hvordan hun er. Låta er i alle fall utrolig fengende. En spretten og fin poplåt som stort sett hele Amfiet synger med på. En artist med en aktuell, stor hit får den responsen den fortjener. Den yngre delen av publikum er nærmest i ekstase, og det er fin respons fra publikum som ellers i konserten har vært ganske skravlete.










