Og har møtte vi amerikanske Gill Landry, som i flere år var medlem av rootsbandet Old Crow Medicine Show fra New Orleans. Han har også vært i en rekke andre prosjekter, og har i flere år nå vært soloartist og har spilt mye i Norge. Det er sikke så rart. Musikken hans kombinerer folk, Americana, bluegrass og country. Alt er musikkstiler som alltid har gått hjem hos et norsk publikum. Også hos de 300 som var innom Svømmehallen på Parkenfestivalen fredag kveld.
Stemmen til Gill er perfekt for denne type musikk, og det var et høydepunkt på Old Crow Medicine-skivene når han fikk ha hovedvokalen. Navn som Tom Russel renner meg i hu, og den utrolig coole holdningen han har når han småmumler og spøker seg gjennom gitarstemming mellom låtene bare kler ham perfekt.
Tekstene er også helt fantastisk sterke, med strålende og overraskende vendinger. Og min beundring for folk som stiller opp med kun gitar, munnspill og sin egen stemme vil nok aldri gå over. Spesielt når det gjøres så selvsikkert og henslengt som her.
Det er et men her, dog. For mens Gill ofte har med seg andre musikere, som kan krydre og variere uttrykket, på platene, blir det fort monotont i en slik setting. Det er mange ballader og ting som går i sakte tempo, og det kan være problemer med å skille enkelte av låtene fra hverandre. De berges derimot av den fantastiske vokalen.
Vi fikk også den sykt fine The Woman You Are Love Rides a Dark Horse og aller siste låt ble heldigvis et fint avbrudd fra det monotone. For da fikk vi den nydelige instrumentalen Cinnamon Canyon Blues, med herlig klang på gitaren.
