Alle foto: Hogne Bø Pettersen
– Da syns æ du skulle slutt å prat og fortsætt å søng!Replikken kommer fra sidetribunen i Svømmehallen under Sondre Lerces konsert under Parkenfestivalen i Bodø. Han er i ferd med å gjøre den siste av innendørskonsertene under årets festival, men har nå fått latterkrampe.
– Eg takker for innspillet, sier han med skarrende bergensk. Og sier han er enig i uttalelsen. For kommentaren fra damen som sa den var ikke vondt ment. Hun ville ha mest mulig musikk på den tiden Sondre hadde til rådighet. Og det fikk vi.
Og jeg skulle ønske flere av de som denne uken stilte seg opp med kun gitar og stemmen sin i Svømmehallen kunne vært og hørt på Sondre Lerche. For det han leverte for et særdeles lydhørt publikum var en mesterklasse i hvordan man gjør det. Slike konserter blir svært ofte preget av alt for mange stillestående og rolige låter, som alle ligger i samme leie.
Ikke Sondre. Fra han kom med debutalbumet Faces Down som 18-åring i 2001 og fram til Avatars of Love i 2022 har han demonstrert at han er blant Norges aller dyktigste. Både som komponist, musiker, tekstforfatter og ikke minst som aktør på en scene. Det er kun han og gitaren, i en hel time, og det blir ikke kjedelig ett eneste sekund.
For Sondre klarer å variere uttrykk, tempo og stemning. Vi går fra nydelig gåsehudstemning i form av balladene Avatars of Love og Why Would I Let You Go til pop i form av min favoritt, Cut til feststemning i form av Two Way Monologue og Øynene Lukket. Sistnevnte gitt ut sammen med fetteren Lars Vaular (Sondres fulle etternavn er nemlig Lerche Vaular) og er den der med «Da blir det jævla dårlig stæmning» i refrenget.
Sondre spøker og snakker uanstrengt mellom låtene, og publikum føler seg vel nok til å spøke tilbake med ham. Han står heller ikke stille, men hopper av og til rundt, kaster på håret, og bruker inne i mellom foten og scenegulvet som en slags stortromme. Og låtene som er mektige og kraftig arrangerte på albumene fungerer helt utmerket med kun kassegitaren og ham.
– Det var jo slik eg skrev de, sier han selv om den saken.
Til slutt spilles That’s All There is på anlegget. Og Sondre danser seg nonchalant rundt i hele lokalet og setter seg på fang, klemmer, poserer, stjeler en hatt (hun fikk den tilbake) og sjarmerer alle i senk.
For å sitere en mann hvis kone hadde dratt ham med på Sondre i stedet for Seigmen:
– For en artist!
