Nye artister:

MARIT LARSEN
!!! (USA)
KIERAN HEBDEN (aka FOUR TET) + STEVE REID (UK/USA)
HIGH ON FIRE (USA)
SPANK ROCK (USA)
LOVE IS ALL (SWE) på Øyanatt

Her er festivalens beskrivelse av de nye bandene:

MARIT LARSEN
Det er faktisk ikke lov å mene noe annet enn at den ABBA-aktige “Don’t Save Me” er årets hittil klart beste poplåt, for det er den. Basta. Og det er en glede for oss å annonsere at kvinnen bak, Marit Larsen, skal spille på Øyafestivalen i sommer.

Larsen startet som den ene halvdelen av M2M sammen med Marion Ravn. De klarte allerede i ung alder å bli store i Asia, gjøre seg bemerket i USA, og opptre i en minneverdig episode av serien Dawson’s Creek. Nå er gruppa forlengst historie, men Marit har akkurat startet en lovende karriere som soloartist. Det begynte med opptredener på P3sessions seint i 2004 og fjorårets by:Larm i Stavanger, og nå er endelig debutskiva “Under The Surface” ute.

Den første singelsmakebiten var heldigvis ikke villedende, utgivelsen er fylt til bristepunktet av andre godlåter, både av det hurtige og det mer neddempede slaget. Marit mestrer formatet fengende popmusikk til fingerspissene, det er bare å ta av seg hatten. Gå hjem og øv på
handclaps nå!



!!! (USA)
Disse tre utropstegnene kan man slå seg løs og uttale med hvilken som helst lyd bare den repeteres tre ganger. Oftest bruker det å være chk-chk-chk. Uansett hvordan man velger å si det er det navnet på et åttemannsensemble med røtter i Sacramento, nå bosatt i New York, som tar med seg fest og moro hit til Øya.

!!! deler medlemmer med både LCD Soundsystem og Outhud, og begge er gode musikalske referanser, sammen med eldre band som Gang of Four, A Certain Ratio og Defunkt. I 2003 sto gruppa for en av dét årets beste låter, ”Me and Giuliani Down by the Schoolyard (A True Story)”, som ble pent etterfulgt av gjennombruddsskiva ”Louden Up Now” året etter.

Med en fot i (punk)rocken og den andre i mer dansbare sjangre, blander !!! drivende trommespill med spretten bass og den frenetiske vokalen til frontmann Nic Offer. Etter demokratiske prinsipper byttes gjerne instrumenter og roller underveis i opptredenen, det er aldri godt å vite hva som kan skje. Sikkert er imidlertid at det blir rom for både rocking og dans når !!! entrer scenen.



KIERAN HEBDEN (aka FOUR TET) + STEVE REID (UK/USA) Artistnavnet Four Tet får muligens flere bjeller til å ringe blant Øyas publikum enn Kieran Hebden, men det er altså en og samme mann. Med “Dialogue”, “Pause”, “Rounds” og “Everything Ecstatic” har han i løpet av de siste årene levert fire ekstremt kritikerroste album innenfor særegen avantgarde-elektronika med organisk tilsnitt.

Gjennom Antoine, ekspeditør i platebutikken Paris Jazz Corner, kom Hebden i kontakt med den 62 år gamle jazztrommeslageren Steve Reid og samarbeidet var født. Reid, opprinnelig fra Bronx, startet som studiomusiker hos legendariske Motown, og allerede som tenåring spilte han på Martha & The Vandellas’ “Dancing In The Street”. Senere gikk han over til jazz og fikk musisere med storheter som Sun Ra og Miles Davis.Reids egne plater fra midten av 1970-tallet har nå blitt relansert av kredplateselskapet Soul Jazz.

Føste smakebit på disse to sammen kom med Steve Reid Ensembles “Spirit Walk” i fjor, og nå foreligger “The Exchange Vol. 1” - resultatet av én dag med jamming. Reids sofistikerte rytmesans tilfører ikke bare ny dybde til Hebdens programmering, med en trommis av et slikt kaliber blir det også helt klart et steike mye raffere sceneshow på Øya.



HIGH ON FIRE (USA)
High On Fire er stygt, brutalt og herlig. Trioen ligger i krysningspunktet mellom stonerrock, doom og heavy metal. De høres ut som en bastardkrysning mellom Black Sabbath, Motörhead og Slayer. Det er ikke mulig å overse det vanvittige drivet i bandets låter, hverken fra scenen eller på deres tre langspillere. Magasinet Spin ga dem betegnelsen mammut-metall, noe vi kan skrive under på at er treffende.

Gitarist og vokalist Matt Pike var tidligere en del av kultbandet Sleep (kjent for blant annet skiva Dopesmoker). Han ønska å starte et band med voldsom tyngde og aggresjon. Med seg på laget har han trommis Des Kensel og bassist Joe Preston, som en del kanskje kjenner fra Melvins, Thrones eller Earth. Med andre ord snakker vi om gutter som har doktorgrad i seig og støyende rock.

Dette er noe av den feteste amerikanske undergrunnsmetallen du kan få fingra i. High On Fire kommer til å bringe dommedagsfølelsen til Middelalderparken. Trioen kan komme til å riste så kraftig i byens grunnvoller at resten av Bjørvikautbyggingen står i fare. Dette kommer til å bli en opplevelse uten sidestykke for alle som er lei reintlydende, overforsiktige og motstandsløse pyseband.



SPANK ROCK (USA)
Bak navnet Spank Rock finner man Naeem Juman, en mann som vokste opp i en svært musikkinteresert familie fra Baltimore. I åttendeklasse ga han rap et forsøk og i hip-hop har han på sitt eget vis blitt. Etterhvert fikk unge Juman den anerkjente Shaun J Period (produsent for Mos Def) som mentor. Etter at han bega seg til Philadelphia, hørte på punk og kvitta seg med alle hip-hopskivene sine, utvikla han et helt eget sound.

Seinere møtte han produsenten Armani XXXchange (egentlig Alex Epton), som tidligere var en del av bandet Zero Zero. Sistnevnte ble produsert av DFA, som også ga ham muligheten til å lære seg produsentfaget. Mannen som introduserte de to for hverandre var DJen Chris Devlin. Han og DJ/motorkjeft Ronnie Darko utgjør den andre halvdelen av Spank Rock-gjengen. Sammen har de skapt bevegelser i undergrunnen hjemme i USA. Noen har spådd at de blir det neste store, andre at Spank Rock gjør hip-hop morsomt igjen. For å sjekke om du er enig kan du skaffe deg utgivelser som ”Rick Rubin” og ”Yoyoyoyoyo”, eller du kan møte opp på Øyafestivalen.



LOVE IS ALL (SWE) på Øyanatt
Du kjenner kanskje ikke svenske Love Is All spesielt godt nå, men det spår vi at det blir en endring på i løpet av de kommende månedene. På Øysfestivalens Øyanatt-konsept får du mulighet til å stifte nært bekjenskap med bandet. Gøteborg-gjengen har allerede rukket å bemerke seg i store deler av musikkverden. De fikk spilt inn noen låter med John Peel før han døde, de har fått utmerkelsen single of the week i NME og ikke minst har de gitt ut Nine Times That Same Song (2005).

Sistnevnte utgivelse er fylt opp av sjarmerende pop som det er lett å like og enda enklere å la seg rive med av. Bandet bruker sine musikalske begrensninger, samt respekt for lo-fi og garasjerock som drivkrefter i musikken. Her kan man synge med av full hals. Love Is All har blitt kalt soul punk og nettbibelen Pitchfork namedroppa krednavn som Yeah, Yeah, Yeahs og Orange Juice i sine omtaler av skiva, som de i tillegg kåret til fjoråtets sekstende beste album. Om dette har rot i virkeligheten kan du sjekke ut selv på Øyanatt i august.