I rekken av biografiske filmer om store artister har vi de siste årene sett Ray Charles, Johnny Cash, Brian Jones og Serge Gainsbourgs liv bli brettet ut på det store lerret og siste skudd til stammen er filmen Cornelis om den svenske trubaduren Cornelis Vreeswijk.

Cornelis Vreeswijk debuterte i 1964 med platen Ballader och oförskämdheter som umiddelbart ga han en stor fanskare i vårt naboland og hadde en spennende og innholdsrik kariere. Som med de fleste store artister har hans popularitet økt mye etter hans død i 1987 og nye generasjoner har oppdaget hans musikk.

Filmen åpner i et krigsherjet Holland i 1943 hvor en ung Cornelis blir tatt med av tyske Gestapopoliti. Vi hopper kjapt frem til 1962 og Stockholm hvor Cornelis, i Hans-Erik Dyvik Husbys skikkelse, jobber på psykiatrisk sykehus og skriver sine kjappe viser og hverdagspoesi. Ved tilfeldigheter blir han oppdaget og gjør sine første innspillinger men som vanlig viser det seg at popularitet, et rocka turneliv og groupies vanskelig lar seg kombinere med familieliv og en kone som venter hjemme med barn.

Vi følger videre Cornelis opp- og nedturer gjennom et liv med viser og sang, fengselsopphold og romantikk. Cornelis blir fremstilt ganske brutalt og ærlig i filmen i forhold til hva man skulle tro når blant annet hans sønn, Jack Vreeswijk, er sterkt involvert i prosessen med filmen.

Hans-Erik Dyvik Husby, mest kjent som Hank von Helvete i Turboneger, ligner utrolig på Cornelis Vreeswijk og har jo også hatt sine egne demoner å slite med, noe jeg føler han greier å overføre på en meget overbevisende måte til det store lerret.

Produsentene har også vært flinke til å skape et autentisk 60-talls Sverige og har hatt mye fine låter å velge mellom. Det musikalske binder fint sammen scenene og selvom man nok aldri vil greie å fange ordentlige menneskeliv til film så er dette blitt en film som fanger oppmerksomheten min bra og gir meg lyst til å sjekke ut mer av Cornelis musikk.