Rumer er den nye store stemmen i britisk pop. Eels er en av USAs mest nyskapende og myteomspunne artister de siste 15 årene. Begge slår de følge med Ringo Starr and His All Starr Band i Frognerbadet lørdag 11. juni. Billettene legges ut for salg i morgen, lørdag 26. mars kl. 10.00.

Halvt engelske/halvt pakistanske Rumer er aktuell med sitt ferske og usedvanlig kritikerroste debutalbum ”Seasons of My Soul”. Platen har blitt roset opp i himmellegemet og blitt mottatt med terningkast 6 i VG, Aftenposten og Dagsavisen, mens Dagbladet og Adresseavisen har belønnet med terningkast 5.

Lovordene og ryktene om hennes storhet bølget i forkant av debuten. Burt Bacharach hadde fløyet henne over til California for å spille musikk med henne (og skrive musikk for henne). Elton John navnedroppet henne ved hver anledning og Jools Holland hadde henne nærmest som fast gjest i sine fabelaktige TV-show. Da albumet kom ut viste det seg at det var sant alt sammen, og ”Seasons of My Soul” tok anmeldere og musikkelskere med storm. Det var nesten så musikkverden stod stille i noen lange øyeblikk i påvente av å finne de beste og minst klisjéfylte super-superlativene. Men alle var man enige om at Rumer hadde laget noe magisk og unikt varmt, - at ”Seasons of My Soul” var tvers igjennom vakker, melankolsk og fløyelsmyk. Man sammenlignet med Karen Carpenter, Carol King, og Laura Nyro, man fremhevet de usedvanlig stemningsfulle og sterke melodiene, og man skrøt av at det var personlig og utleverende uten å bli påtrengende intimt. Med andre ord, Rumer er en artist som klarner hodet og varmer hjertet.

Musikkjøperne sa seg enige med anmelderne; første singelen fra albumet, ”Slow” ble en stor hit og albumet fulgte opp med å nå topp-3 på de britiske albumlistene julen 2010. Rumer ble i år nominert til to Brit Awards for Årets Gjennombrudd og Årets Kvinnelige Artist. Hun fikk også to nominasjoner til UK Asian Music Awards; Beste Alternative Artist og Beste Nykommer. Rumer vant prisen for Beste Alternative Artist.

I Norge har ”Seasons of My Soul” i skrivende stunde ligget syv uker på VG-listen med 6. plass som høyeste plassering. 28. mars slippes hennes nye singel, ”Aretha”, og den er allerede listet av NRK P1.


Mens vi er inne på sårhet, varme, lengsel og savn. Los Angeles baserte EELS leverer alt dette med bravur, og de forener det med sin helt særegne hyperrealisme. Sammen med stor musikalsk eventyrtrang har dette bidratt til at Eels i dag er ansett som en av amerikansk musikks virkelige originaler og nyskapere. Los Angeles Times har kalt Eels den minste felles multiplum av John Lennon, Brian Wilson og Randy Newman.

Eels er i all mulig praksis Mark Oliver Everetts foretagende, og han foretrekker å kalle seg E, enkelt og greit. Med stadig vekslende besetning, og E som eneste faste medlem og låtskriver, har Eels fortsatt å foredle og utvikle sitt helt spesielle uttrykk. Kritikerne elsker dem høyere en knapt noe annen artist, og andre artister står nærmest i kø for å bidra på Eels’ plater.

E slapp to soloalbum under dette bokstav-pseudonymet tidlig på 90-tallet. Suksessen uteble, så han forlenget E til Eels, latet som han var et band og hentet inn vennene Butch (trommer) og Tommy Walters (bass) for å spille inn det som skulle bli Eels debutalbum ”Beautiful Freak” (1996). De fikk umiddelbar suksess med singlene ”Novacaine for the Soul” og ”Susan’s House”, og vant Brit Award 1997 som Årets Nykommere (selvom de er amerikanere).

Eels’ fulgte opp med sitt aller mørkeste album, ”Electro-Shock Blues”, som er tungt preget av at E’s far døde da han var 19 år, og at E’s søster og mor døde med korte mellomrom i 1997 og 1998. Dette albumet har i dag klassikerstatus og er på både Q Magazine og Mojos liste over de 50 beste album de siste 25 år. Grant-Lee Phillips og T-Bone Burnett er blant musikerne som spiller på albumet.
Hvis ”Electro-Shock Blues” var telefonoppringingen du aller minst ønsker deg midt på natten, så var det neste albumet, ”Daisies for the Galaxy” (2000), hotell-vekkingen som forteller at verdens mest himmelske frokost står og venter. Peter Buck (R.E.M) spiller gitar og er co-låtskriver.

På ”Souljacker” (2001) skrev E alle låtene sammen P.J. Harveys gitarist John Parish, mens oppfølgeren ”Shootenanny!” (2003) var Eels’ råeste så langt, - spilt inn som kvartett i løpet av 10 dager i E’s kjeller.

Med albumet ”Blinking Lights & Other Revelations” (2005) var det igjen klassiker-tid. Dette var E’s personlige pandoras eske, - han prøvde alt, gjorde alt og fortalte alt, - både musikalsk og lyrisk. Det var opprivende, storslagent, intimt og varmt på samme tid. Tom Waits og Peter Buck bidro.

Det skulle ta hele fire år før Eels slapp sitt neste studioalbum, men kom til gjengjeld med album-triologien ”Hombre Lobo”, ”End Times” og ”Tomorrow Morning”, som ble sluppet i løpet av 11 måneder fra juni 2009 til mai 2010. ”Hombre Lobo” ble Eels største salgs- og listesuksess så langt i karrieren, mens Q Magazine og Uncut lurte på om ”End Times” var det beste Eels noensinne har gjort, skriver festivalen i pressemeldingen.