Når renessansemennesket NICK LOWE kommer til Norwegian Wood 10. juni, er det en av rockens store grå eminenser og musikalske connaisseur som inntar scenen i Frognerbadet. På Norwegian Wood vil Nick Lowe vil fremføre melodiske klassikere fra hele sin usedvanlig rikholdige karriere.

Nick Lowe begynte tidlig på 70-tallet sin karriere som leder av det banebrytende pub-rock bandet Brinsley Schwarz, før han som produsent og solo-artist ble en av bærebjelkene i ”back-to-basics” bevegelsen som utviklet seg til punk og ”new wave” sent på 70-tallet og tidlig 80-tall. Som produsent stod Nick Lowe bak viktige og historiske innspillinger med The Damned, Elvis Costello, The Pretenders, Graham Parker og Squeeze, skriver Norwegian Wood i pressemeldingen.

Til tross for hans massive innflytelse på punk og ”new wave” var Nick Lowe selv ingen punkrocker. Lowe var aller mest opptatt av å bringe tilbake tradisjonen med to og et halvt minutter lange pop-singler og hardtslående, konsis rock’n’roll, mens han krydret sin unike melodiske teft med sarkastisk humor. Hans tidlige singler og solo-album sprudlet over av avhengighetskapende hooks, bizarre innside-vitser og smittende energi som gjorde dem til noen av de mest lovpriste platene i sin tid.
Singelen ”(I Love the Sound of) Breaking Glass” fra debutalbumet ”Jesus of Cool” (1978) ga Nick Lowe hans første topp-10 hit. Etter å ha produsert Pretenders’ første singel, ”Stop Your Sobbing”, spilte Lowe inn sitt andre album, ”Labour of Lust” (1979), som ga ham enda en topp-10 hit i form av singelen ”Cruel to be Kind”.

I 1979 giftet Lowe seg med Johnny Cash’s stedatter Carlene Carter, hvorpå han produserte hennes to påfølgende album; ”Musical Shapes” (1980) og ”Blue Nun” (1981).

I 1980 dro Nick Lowe på turné med Dave Edmunds, Billy Bremner og Terry Williams under navnet Rockpile. Senere samme år spilte dette bandet inn albumet ”Seconds of Pleasure”, som inneholdt Nick Lowes ”When I Write the Book” og Eddie Phillips’ ”Teacher Teacher”, - begge to anstendige singelhits. Men Rockpile skulle ikke vare lenge, - de varte faktisk ut 1980 en gang.

Etter hvert som ”new wave” bølgen svant hen utover 80-tallet, vendte Lowe blikket mot sine musikalske røtter og country-rocken. Fra albumet ”Nick the Knife” fra 1982, via ”The Abominable Showman” (1983) og ”And His Cowboy Outfit” (1984), til “Rose of England” (1985) kan vi være vitne til en fascinerende artistisk utvikling fra å være tøff rocker til å bli en reflektert country-rocker. Men den melodiske teften forlot ham aldri, og i denne perioden fikk Lowe ytterligere to store singelhits med ”Half a Boy, Half a Man” (1984) og ”I Knew the Bride (When She Used to Rock’n’Roll)” (1985).

Mellom sine egne utgivelser, og skilsmisse fra Carlene Carter, fant også Nick Lowe tid til å produsere plater med John Hiatt, Fabulous Thunderbirds, Elvis Costello og Paul Carrack.
Albumet ”Party of One” fra 1990 ga Nick Lowe enda mer suksess på salgslistene, før han året etter dannet ”supergruppen” Little Village sammen med Ry Cooder, John Hiatt og Jim Ketlner. Dette var det samme bandet som spilte på John Hiatts store gjennombruddsalbum ”Bring the Family” i 1987. Little Village slet tungt med av indre stridigheter, så de rakk kun å gi ut et selvtitulert album i 1992 med en påfølgende turné, før de gikk hvert til sitt.

Mens Nick Lowe jobbet med sin neste plate, countryalbumet ”The Impossible Bird”, spilte Curtis Stigers inn en versjon av Lowes ”(What’s So Funny ’Bout) Peace, Love and Understanding” for soundtracket til Whitney Houston-filmen ”The Bodyguard” (1992). Ikke bare ga dette Lowe enda en slags listesuksess, men tidenes mestselgende soundtrack bragte ham uttallige millioner dollar i royalty-inntekter også.

Nick Lowe revitaliserte karrieren sin i 1998 med albumet ”Dig My Mood”, som er en mørk og magisk miks av sentimentale kjærlighetsanger, R&B og country. Låtene ”Faithless Lover” og “Failed Christian” var umiddelbare klassikere.
Albumet ”The Convincer” fra 2001 utgjør på sett og vis en trilogi med ”The Impossible Bird” og oppfølgeren ”Dig My Mood”. Med sine tilbakelente countrylåter og mørke ”crooner ballader” plasserer ”The Convincer” seg godt midt i mellom disse utgivelsene. Selvom det låter dempet og mørkt, så innehar albumet en smittende livsglede og jovial humor.

Med sitt foreløpig seneste album, ”At My Age” (2007), fortsetter Nick Lowe der han slapp på ”The Convincer”, men denne gangen er det en enda mer ettertenksom og selvransakende. Nå som han nærmer seg 60 år, ser Lowe tilbake og vurderer livet han har levet og hvor det vil ta ham i ”voksen alder”, - slettes ikke ulikt den Frank Sinatra vi møter på hans klassiske ”September of My Years”.

Nick Lowe har i intervjuer gitt to gode (og morsomme) forklaringer på sin bemerkelsesverdige musikalske utvikling. Til magasinet No Depression sa han i 2001 at det skyltes at han ”flyktet fra skarptrommens tyranni”. I 2007 fortalte Lowe New York Daily News, at hans største frykt var å fortsette å gjøre det samme som han gjorde da han var berømt.

Eller som skribenten Jim Farber observerte, ”Nick Lowes seneste utgivelser, illustrert ved ”At My Age”, har tatt ham vekk fra en verden av ironisk pop og livlig rock, og gitt ham en rolle som poetisk ballade-kunstner spesialisert i mørke stemninger og grasiøse melodier. Lowes fire siste album dyrker rikdomen som finnes i amerikansk roots-musikk. Og mens han henter det beste fra klassisk country, soul og R&B, skaper han sitt helt egne, elegante uttrykk.”

10. juni tar Nick Lowe med seg dette uttrykket til Norwegian Wood, og krydrer det med sitt eget livsbejaende power-pop uttrykk fra 70- og 80-tallet. Noe som er mer sommer enn dét, er det vanskelig å finne.