1. Ane Brun - It All Starts With One
- It All Starts With One er innspilt med svenske musikere og den svenske produsenten Tobias Fröberg. Plata preges av Martin Hederos' piano, strykere, Bruns klangfulle stemme og noen perkussive elementer som jeg knapt har hørt før. Dette nytes best på den magiske åpningslåta These Days.
Den internasjonalt kjente svenske artisten José Gonzáles synger duett med Brun på den stemningsfulle balladen Worship. Heldigvis er det flere uptempolåter her også. Den kabaretaktige One er den mest fengende, og søstrene i First Aid Kit bringer litt villskap til Do You Remember.
Ellers er det lett å få gåsehud av The Light From One, som har skarptrommer i begravelsesmarsjtakt. Oh Lover har et herlig lalala-refreng og fantastisk strykerarrangement.
- Anmeldt av Jon Vidar Bergan.
2. Team Me - To The Treetops!
- Selv om de ikke nådde helt til toppen under Urørtfinalen 2010, har likevel Team Me blitt spådd en stor fremtid, og i begynnelsen av dette året var et samlet pressekorps enig i at bandet fra Elverum, som opprinnelig startet opp som et enmannsprosjekt for Marius Drogsås Hagen, men som nå teller seks fullverdige medlemmer, var et band å følge ekstra med på i år. Det har vist seg at det var med god grunn.
Det man derimot kan si er at Team Me på sin første plate har klart å skape musikalske øyeblikk som både er ultrafengende og vakkert neddempet, og sammen skaper de musikalsk magi man ofte må lete lenge etter for å finne. Og er verden rettferdig, så vil To The Treetops stå igjen som en klassiker innen norske utgivelser, der platens eneste nedtur er at den faktisk tar slutt!
- Anmeldt av Lars-Ove Håhjem
3. Kitchie Kitchie Ki Me O - Kitchie Kitchie Ki Me O
- Få band har i det siste klart å skape så skyhøye forventninger til en utgivelse som Kitchie Kitchie Ki Me O. Hvis du har noe som helst interesse for norsk rock, så har du ikke kunnet unngå å høre snakkis om dette myteomspunnende bandet.
Deres selvtitulerte fullengder er altså endelig i butikkhyllene, og jøye meg og hurra meg rundt for en deilig lytteopplevelse dette er! For det holder nemlig ikke å pløye gjennom skiva én gang etter catchy hipster-hits. Her må det lyttes, og helhetlig nytes. Førstesporet, og også singelen, Next var mer enn godkjent for de av oss som tvinnet tomler og ventet på resten. En svett og psykedelisk innledning på et annerledes rockealbum. Tidligere gitarist i Ricochets og nå vokalist, Alex Kloster-Jensen har en småsær, men behagelig stemme som på neste spor Forgotten (som forøvrig låner litt fra hans tidligere bands I know I'll be forgotten) nærmest transformeres til skummel. Mens Hey honey nesten er kordamenes låt, er den 7 minutter lange Everything Burns ett av høydepunktene hvor du dras i alle mulige retninger, fra knalltøffe, suggererende rytmer og gospelsoul til blues og den ultrahypnotiske saksofonen.
- Anmeldt av Line Arntsen.
4. 120 Days - 120 Days II
- Det er fem år siden bandet slapp sin første fullengder. To av medlemmene har i mellomtiden holdt på med helelektroniske Bygdin, mens Meisfjord har blitt Serena Maneesh-medlem. Kombinasjonen av mørke toner og eimen av surkålselektronika fungerer særdeles godt på de låtene det kommer tydelig frem, mens resten av låtene er en dansefest av dimensjoner.
Triologieposet Lucid Dreams er ti minutter med suggererende sekvens der man med lukkede øyne veiver med armene og kan slippe helt løs.
120 Days har produsert en særdeles smakfull synthorgie.
- Anmeldt av Niklas Øymo
5. Jonas Alaska - Jonas Alaska
- Alaska skriver låter som treffer, både tekst- og melodimessig. Det er pop, tidvis et upåklagelig countrydriv, og det er melankoli. Gladtriste tekster, som i første spor Tonight, er pakket inn i et lekent arrangement med lystige trommer og et velplassert orgel. Alvoret i October er umulig å ikke la seg røre av, det samme i Aberdeen. Den umiddelbare gladlåta In The Backseat tar deg med på kjøretur gjennom myke koringer og landlig banjospill der du formelig kan se landskapet passere utenfor vinduet. Stillheten i den påfølgende Morning Light er plutselig akkurat det du trengte etter kjøreturen, og det er her du oppdager vokalen. Jonas Alaskas stemme er voksen, men ren. Og latterlig behagelig. Som en lett polert Dylan uten hastverk. For Alaska har fått mange referanser slengt etter seg, og det er ikke unaturlig. Men han tør allikevel å stå på egne ben, og om inspirasjonskildene er der så er de ingen gjennomsyrende faktor. Snarere er dette en artist som tilsynelatende har dette i blodet og resultatet er et album som står fritt for seg selv, et album som du ikke trodde du ventet på, men som du plutselig elsker.
- Anmeldt av Catharina Sletner
6. Stein Torleif Bjella - Vonde Visu
- Hallingdølen Stein Torleif Bjella ble kritikerrost for sin første plate som soloartist, Heidersmenn fra 2009. Det fortsetter med Vonde visu i 2011. Artisten har tydeligvis funnet en form som tiltrekker seg lyttere i all slags varianter og i fra alle landets kanter. Musikkpressen gir stående applaus over hele linja. Selv avisen Klassekampen trykte teksten til Bjellas singel, Romantikken gjer meg sjuk, på lederplass i forrige uke. Det var neppe en posisjon 42-åringen så for seg da hans andre album ble sluppet i slutten av februar.
Det er lett å relatere Bjellas lyrikk til seg selv og personer man kjenner. Er det ikke oss selv vi kan gi en rolle i hans tekster, så vet vi i hvert fall noen som kunne utført dem. Det gjør sangene hans gjenkjennelige og overførbare til våre egne liv. Det gir en nærhet få andre norske artister klarer å skape.
Det er bare å håpe at flere norske sangere og låtskrivere tar i bruk språket for å synge om mennesker og deres liv i større grad enn tåka over trærne og solnedgangen i havet. Eventuelt at man bruker metrologien slik Bjella gjør: Eg lika kveldsbris, du må ha storm.
- Anmeldt av Olivar Grandø
7. Rumble in Rhodos - Signs of Fervent Devotion
Lag på lag med bass, gitarer, trommer fine overganger og fyldige melodier strømmer ut av høytalerne under hele albumet. Produktet er et herlig fengende album mer eller mindre blottet for dødpunkt. ”Carve Visage” er et godt eksempel på det nye uttrykket, og band som The Clash på sitt mest funky er referanser som dukker opp. En grusomt god låt som man bare vil høre om og om igjen, og gitarlinjene er så deilig at David Bratlie risikerer homoerotisk antasting hvis undertegnede møter han bedugget på en av hovedstadens rockebuler.
Musikalsk har Rumble in Rhodos alltid vært et band med et stort spekter på referanser, men med Signs Of Fervent Devotion har de utvidet horisonten ytterligere. I stedet for å ende opp som et typisk monotont postpunk band, har de utfordret seg selv og laget et dynamisk produkt som både vil glede gamle og nye fans. En energisk bombe av et album, som garantert gir timevis med musikalsk ereksjon og svette ørekanaler.
- Anmeldt av Kim Wøien
8. Montée - Rendition Of You
- To år etter den Spellemann-vinnende Isle Of Now er altså den såkalte supergruppa tilbake med ny plate. Med den usannsynlig fengende førstelåta Faith smeller de i gang runde to, og forteller lytteren at nok en gang er det de dansevennlige og funky rytmene som skal være vårens lydbilde. Dette er langt fra Mokkelbosts JR Ewing, og også et godt stykke unna Turns mer introverte pop. Her skal alle med, og helst ute på dansegulvet. Samtidig er det for smart til å bruke de aller enkleste triksene. Her er ingen overdrevne basstrommer, moduleringer eller take offs, bare svært gode poplåter. I så måte appellerer ikke dette nødvendigvis til klubbgåerne, men mer til musikknerdene som liker å få dansefot. Det er så godt produsert at det nesten er umulig å sette fingeren på noe som helst.
Montées nyeste er det perfekte soundtrack for tida vi nå er inne i, med lange, lyse kvelder, våryre mennesker og lysten på fest og moro. Ihvertfall når det kommer til lydbildet, for tekstene er ikke alltid rosenrøde og en hyllest til livet. Nødvendigvis. Rendition Of You er uansett sabla bra, og nok en topp plate fra en av Norges fremste låtskriverduoer.
- Anmeldt av Cato Olastuen
9. Casiokids -Aapenbaringen over aaskammen
Med Aabenbaringen Over Aaskammen, deres tredje album og oppfølgeren til singlesamlingen Topp Stemning På Lokal Bar (2010), leverer Casiokids et album ulikt hva de har gjort før. Resultatet er blitt et album helt ulikt noe annet Casiokids har gitt ut så langt i karrieren. Aabenbaringen over aaskammen er mer sammenhengende og konseptuell plate enn samlingen av enkeltstående singler som utgjorde Topp stemning på lokal bar. Plata åpner med det instrumentale tittelsporet, og avsluttes med bandets første ordentlige ballade, "Aldri ska me ha det gøy".
Of Montreal-medlemmene Kevin Barnes, K Ishibashi og Bryan Poole bidrar på låta "Selskapets triste avslutning".
10. John Olav Nilsen & Gjengen - Det nærmeste du kommer
Loddefjordgjengen platedebuterte med ”For Sant Til å Være Godt” til strålende kritikker i 2009. Albumet fikk full pott fra blant andre Aftenposten, BT, Dagsavisen og Musikknyheter.no. Våre skribenter kåret også albumet til årets beste norske album.
Å skulle følge opp en slik suksess kan skremme vannet av noen og hver, men ikke John Olav & Gjengen. Rett etter at en omfattende turné var over, dro bandet rett i studio. Yngve Sætre var igjen produsent, denne gang i Bergens splitter nye Duper Studio
Runde to med ”Det nærmeste du kommer” befester bandets posisjon som noe av det beste man kan oppleve både live og på plate i her til lands.
Disse platene likte vi også veldig godt i 2011:
Pirate Love - Narco Lux High School
Mats Eilertsen - SkyDive
Fjorden Baby! - Se Deg Rundt I Rommet
Honningbarna - La Alarmane Gå
Kaizers Orchestra - Violeta Violeta vol. 1
Razika - Program 91 2+3+1
Hanne Kolstø - Riot Break.
Sondre Lerche - Sondre Lerche
Proviant Audio - Real Love Tastes Like This!
Årabrot - Solar Anus
Oslo Ess - Uleste Bøker Og Utgåtte Sko
(Listen er stemt frem av musikknyheter.no sine skribenter)
Tidligere vinnere:
2006: 120 Days - 120 Days
2007: Superfamily - Warszawa
2008: Lukestar - Lake Toba
2009: John Olav Nilsen & Gjengen - For Sant Til Å Være Godt
2010: Kvelertak – Kvelertak
(Alle tidligere vinnere har også vunnet Spellemannpris for samme album. Gode muligheter for Ane Brun under Spellemann 2011, med andre ord.)
